Vær stille

Vær stille

alt kjød. Sak. 2, 17. Hab. 2, 20: Vær stille all jorden, for Herrens åsyn!

Ja gravens, dødens stillhet og det avvante barns stillhet! Salme 131. Hvor det er mange ord fattes det ikke på synd! Alt hva kjødet syns og mener og føler, alt hva det vil og ikke vil, er interesseløst! Ja, det er verre enn det, for det er idel galskap, dumhet og vrangforestillinger alt sammen! Hvorfor brummer og taler det, da det dog hverken vet eller formår noe som helst godt!? — Hvert ord og hver bevegelse derifra bare forverrer sakene og øker elendigheten!

Hele frelsen og hele velsignelsen kommer ved å få brakt det til taushet.

Men den ugudelige kan ikke være stille. Han er som det opprørte hav som skyller opp dynn og skarn. Esaias 57, 20. Ja, noe annet er det ikke.

«Hold opp (med alt det røret!!! — —) og kjenn at jeg er Gud.» Salme 46, 11.

Hele verden er som en urolig heksegryte, og hver enkelt synders hjerte er som det opprørte hav. Men vi går inn til hvilen, vi som er kommet til troen. Etter hvert blir det havblikk i vårt indre. Ære være Gud! Vi har ikke lenger — som før — noe vi skal ha sagt hverken om dette eller hint, hverken om denne eller hin, uten just det som Herren gir oss å si i sin velsignede og dyrebare tjeneste.

Da er ordet: «Vær stille alt kjød for Herrens åsyn» gått i oppfyllelse.

Høylovet være Herren!!!