Hvile

Hvile.

«Bare i håp til Gud er min sjel stille; fra ham kommer min frelse.» Salme 62, 2.

Jordiske håp gjør menneskenes tanker urolige, f. eks. håp om å bli rik og håpet om å nyte stor ære, om å bli gift o.s.v. Man håper på det man elsker. Den som elsker hjertets renhet, kommer til hvile, for han håper på Gud. Den som er kommet i besittelse av hvilen i Gud, den fred som går over all forstand (Fil. 4, 7), han kjenner at han aldri kan bytte denne hvile bort for noen pris. Å ta en stilling som Guds hvile forbyr ham, er utenkelig for ham. Å nyte ære og anseelse og ikke ha samfunn med Gud er verdiløst for ham. For i troen vet han (Hebr. 11, 1) at ingen ting i denne verden kan gi ham hvile. Man har hørt eldre folk si: «Jeg har søkt tingene i denne verden, men de har ikke gjort meg lykkelig.» Slike tror at ikke verden kan gi lykke, fordi de har sett det, idet de har opplevd det. «Salige er de som ikke ser og dog tror.»

Det eneste som kan gi hvile, er å søke Guds vilje. Den som gir Gud sin egenvilje, ham gir Gud sin hvile, pluss det han trenger av tingene i denne verden.

Gled eder med meg, I som er frelst fra verden, og fryd eder, I som den Herre Jesus har grepet ved hånden og ført gjennem prøvelsens mørke inn til hvilen! Gled eder, I som er oppriktige av hjertet, I som hater synden og elsker renheten! Jesus går i forbønn for eder hos Faderen. Hebr. 7, 25.