Jobs bok 29. kap.

Jobs bok.

V. 11. Han har også omhyggelig ransaket de dype steder i elven, og han har ført skjulte ting frem i lyset. (Eng. ov.)

O Gud, du er ikke tilfreds med å se på alt det som ser verdifullt ut; men du ransaker det. Du ransaker endog de dypeste steder i elven, den som tilsynelatende er så herlig å se på, og som forskjønner hele landskapet. Elvene som er landenes rikdommer på grunn av handelsforbindelsen. De som er så nyttige, som er så vakre å se på, og som tusenvis av mennesker seiler på. De som alle lovpriser, og som er kjent overalt, de ransaker du, o Gud, på de dypeste steder. Og hva finner du vel der? Rikdommer kanskje? Nei, rikdommer finnes kun på bunnen av havet. Hva dette angår er havet anderledes enn andre vann, ettersom det har alle sine skatter på bunnen, mens overflaten er mørk og skummende. De andre vann er vakre på overflaten, mens bunnen bare er mudder og bevegelig sand. Det er også en annen ting ved havet som er vel verd å legge merke til. Det er, at det til tross for alle sine forgreninger dog ikke minsker i omfang, heller ikke blir det større av alt det vannet som renner ut i det. Slik er det ikke med elvene. De blir mindre der hvor de deler seg, og vokser ettersom de blir tilført vann. O, hvor betegnende det er. Slik er det også med de fleste sjeler! De er som elver som deler sig og tørrer ut. De løper aldri ut i havet så de blir ett med det. Når Gud lar det regne nådestrømmer over dem, så vokser de ganske rimelig, enskjønt de ofte er uvitende om det selv. Men den sjel som er blitt til hav, ved forvandlingen i Gud, han meddeler sig stadig, uten å forandres og mottar stadig uten å hever seg. Han er alltid likedan, og alle rikdommene og skattene er skjult på bunnen, på en, for mennesker, ufattelig måte. Det ytre er også likesom havet, intet særlig å se til; men motbydelig for det naturlige menneske.

Job sier: Han ransaker de dype steder i elven, de som er vel gjemt for andre. Han vil se hva det er der. Og hva finner han der? Mudder og bevegelig sand, en vaklende grunn som blir opprørt av den minste ting, et smussig stykke grunn, med et meget fint ytre. Hva gjør så Gud når han ønsker å få åpenbart hva der er på bunnen av elven? Jo, han setter vannet i bevegelse og rusker opp fra bunnen, og vannet blir da grumset og skittent. Det var vakkert og klart så lenge intet rørte ved det. O, hvor velsignet det er at vannet blir rørt ved! Det er som Betesda dam, Johs. 5, 2—4, som helbreder all sykdom, idet den helbreder opphavet til det onde: Menneskets egenhet.

Men der må røres opp fra bunnen av, og ruskes i den så mudderet kommer frem, for hvis ikke, vil elven alltid se klar og stille ut.