Jobs bok.

V. 6. Safiren har sin bolig i dens stener, og gullklumper finnes der.

Når ilden har gjort sin gjerning og fortært det urene, når den har herjet og brent det som Gud ville fjerne, da er det at stenene i mørket blir forvandlet til safirer. Den samme fasthet og urokkelighet som sjelen har erhvervet seg i mørke, følger med den inn i lyset. Det står at safiren har sin bolig i dens stener. Når da jorden blir veltet om av ilden, og stenene kommer frem i lyset, har de den samme urokkelighet og fasthet i det klare dagslys som de hadde i mørkets natt. Gullklumper finnes der, det rene kjærlighetens og troskapens gull.

V. 7. Ingen rovfugl kjenner stien dit ned, og intet falkeøye har sett den.

Fuglene er et billede på de sjeler som heller flyver høyt enn å vandre på Guds veier. De mener de kan nå frem ved drømmer og følelser om noe stort, og er helt uvitende om den trange, skjulte vei. Det er bare Gud alene som åpenbarer den for de sjeler som har sin lyst i hans lov. Alle andre er uvitende om den. Kunnskapens øye, som ligner et falkeøye, som ser og griper alt det bytte den oppdager, kan dog ikke se denne vei. Den er så langt borte fra det som et menneske kan fatte og begripe.

V. 8. Kjøpmennenes sønner har ikke trådt på den, og ingen løve har skredet frem på den. (Eng. ov.)

Kjøpmennenes sønner kan sammenlignes med gode gjerninger, som mange mener de skal kjøpe seg frem med. De gir almisser og gjør meget annet godt som deres forstand tilsier dem. Slike sjeler er som en glad kjøpmann, som ganske visst vet å drive en lønnsom forretning. De samler skatter, som møll og rust ikke tærer. Dog har disse sjeler, ennskjønt de er i begynnelsen på veien, ikke gått gjennem dette trange pass og ikke fulgt veien dit. Løven, som er billede på en tapper og modig sjel, som overvinner alle farer, seirer over fiender, fullbyrder alt den tar seg fore, og overvinner alt som reiser seg mot den, selv den har ikke skredet frem på den trange vei.

V. 9. På den hårde sten legger de sin hånd, de velter hele fjell om fra grunnen av.

For å forstå dette avsnitt riktig må man ha kjennskap til hvordan en sjel er før han likesom er veltet om av Guds hånd. Han er høyt hevet i sin styrke, likesom et fjell, og beundret av alle. Det ser ut som han er grunnfestet i lykke som et urokkelig fjell. Dog, plutselig kommer Herrens hånd og legger seg på fjellet og endevender det. Hvilken omveltning i et menneskes liv når Herrens hånd rører ved ham. Han legger sjelen i aske og gjør den til støv. Han lar den få bitter sorg å drikke. Job sier i 19, 21: Forbarm eder, forbarm eder over meg, mine venner! For Guds hånd har rørt ved meg.

V. 10. Han har stanset elvene i klippene og hans øye har sett alle de kostelige ting. (Eng. ov.)

Elven som løper så stille og hvis vann er så klart og rent, og som virker så beroligende, er plutselig stanset opp av de mørke, uklare stener, så vannet ikke lengre har fritt løp. Det guddommelige øye, for hvilket intet er skjult, har også sett alle de kostelige ting, som var aktet og beundret så svært. Han har sett det, for å velte overende alt det store og høye, og for å tilintetgjøre det.