Han som tilintetgjorde døden!

Han som tilintetgjorde døden!

«Ettersom da barna har del i kjød og blod, fikk han i like måte del deri, forat han ved døden kunne gjøre til intet den som hadde dødens velde, det er djevelen, og utfri alle dem som av frykt for døden var i trelldom all sin livstid.» Hebr. 2, 14—15.

Det var den falne menneskeslekt som hadde dommen over seg: Den som synder, skal dø. Det er ingen av dem uten at de har syndet, derfor frykter alle for døden. «Den som lever etter kjødet, skal dø.» Rom. 8, 13.

Det var ingen som helt til fullkommenhet maktet å stå seg mot kjødets lyster og begjæringer så han ble befridd fra døden. Derfor måtte Gud sende sin Sønn. Og likesom barna fikk del i kjød og blod, fikk han i like måte del deri. Og han skulle ikke bare befri seg selv fra døden, men alle som fryktet for den. Det var døden Jesus skulle beseire, og bringe liv og uforkrenkelighet frem for dagen.

Denne fiende — døden — levde også Jesus i frykt for alle sitt livs dager. Det var en forferdelig alvorlig kamp han der hadde opptatt.

«Og han har i sitt kjøds dager med sterkt skrik og tårer frembåret bønner og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden, og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt.» Hebr. 5, 7.

Jesus ble jo ikke frelst fra den legemlige død, men han ble frelst fra den døden som kommer av å leve etter kjødet, og fordi at han aldri hadde levd etter kjødet, kunne heller ikke den legemlige død holde ham. Han er blitt førstegrøden av de hensovede. 1. Kor. 15, 20. Enok fór opp uten å dø, Elias likeså. Derfor kunne ikke de bryte dødens velde og gi menneskeslekten håp. Men Jesus gikk inn i døden, og døden kunne ikke holde ham. Han brøt dødens lenker og ga menneskeslekten håp. Lovet være hans navn for evig.

Hvorved var det Jesus beseiret den legemlige død som kom inn ved synden? Jo, ved døden gjorde han den til intet som hadde dødens velde, det er djevelen.

Jesus kom med en ny død som gjorde den første død til intet. Derfor kalles den for Jesu død. 2. Kor. 4, 10. Det er døden over kjødet med dets lyster og begjæringer — over egenviljen. En død vi kan hengis i mens vi lever. For å frembringe denne død som en vei til utløsning for slekten, måtte Jesus selv, som barna, få del i kjød og blod. For det var jo ikke engler han tok seg av så han skulle bli dem like, men Abrahams ætt. Derfor måtte han bli sine brødre (ikke sin broder, som om det var Adam før fallet) lik i alle ting. Han måtte selv lide og bli fristet for at han kunne komme dem til hjelp som blir fristet. For å innvie oss denne nye og levende vei gjennom forhenget — kjødet — måtte han altså kjempe slik at han frembar bønner og nødrop. Hebr. 10, 20. Han fryktet for døden — for å gi etter det aller minste for kjødet — det han hadde fått del i som menneskesønn. Og så trofast var han, at tross han i alt ble prøvd i likhet med oss, falt han ikke. Han ga ikke etter det aller minste, men var uten synd. Hebr. 4, 15.

Getsemanekampen vidner om den selvransakelse Jesus hadde før han skulle ta det siste og avgjørende slag med døden. Det var ikke fordi han var redd for de legemlige lidelser han skulle møte, at han kjempet slik. Da måtte han jo være mere fryktsom enn mange av martyrene, som til kroppen har lidt meget mer. Men spørsmålet for Jesus var nå: Har jeg fullbyrdet all Guds vilje til fullkommenhet? Er jeg helt ut etter Guds lys, et ulastelig og lyteløst offer, så døden ikke kan holde meg? Da kom det en engel og styrket ham. Han fikk vidnesbyrdet: inntil nu har du vært tro, har din oppgave som frelser lykkes. Og Jesus stod opp og gikk styrket og frimodig det stykke vei han hadde igjen inntil han på korset ropte: «Det er fullbrakt.» — Gud stadfestet det ropet ved å reise ham opp på den tredje dag. Denne verdens fyrste hadde intet i ham. Jesus hadde ved døden over kjødet gjort djevelen til intet. Døden kunne ikke holde ham.

Ingen av oss kunne innvie denne vei. Det måtte Jesus gjøre; men han har ikke gått den for oss, men vi skal følge ham etter. Det hadde vi heller ikke kunnet hvis han ikke hadde gitt oss den ånd som han selv ofret seg i. Og i kraft av denne ånd kan vi døde legemets gjerninger, så vi kan få leve. Rom. 8, 13.

Det var på korset Jesus avvæpnet makter og myndigheter. Derfor, den som har korsfestet kjødet med dets lyster og begjæringer — er død med Jesus — ham formår Satan og all verdens åndemakter ingen ting med. På korset er de avvæpnet.

Brødre! dette er et budskap å gå ut til den døende verden med. Frykt ikke! Satan kan vel slå legemet i hjel, men like så lite som han kunne holde Jesus i graven, like så lite kan han holde hans etterfølgere i graven.

Disse som følger Jesus på denne vei, er det som blir av bruden og får del i opprykkelsen. De er hans make. Når vi tenker på dette, og vi ser dagen nærme seg, får også vi vår Getsemanekamp, vår selvransakelse: Er vi trofaste mot Åndens virkninger? Blir vi hengitt stedse i Kristi død, så Jesu liv blir åpenbaret i vårt dødelige kjød? Da er det godt å kjenne at Ånden vidner med vår ånd at vi er Guds barn. Rom. 8, 14—16.

Brødre, la oss i Åndens kraft forkynne dette så menneskene kan få håp og trøst.