Åndelig og sjelisk gudstjeneste

Åndelig og sjelisk gudstjeneste.

I Rom. 12, 1 står det at vår åndelige gudstjeneste er å fremstille våre legemer som et levende, hellig, Gud velbehagelig offer. Det var dette Jesus gjorde da han trådte inn i verden. Hebr. 10, 5.

Før hans tid besto gudstjenesten av kjødelige forskrifter, pålagt inntil tiden kom til å sette alt i rette skikk, og loven var skrevet på steintavler. Vi kan kalle denne gudstjeneste sjelisk, for loven appellerte til sjelen, som er menneskets vilje, karakter, følelser og fornuft. De fikk ingen kraft ovenfra til å holde loven, men var overgitt til sin egen kraft og viljestyrke. Likevel levde mange et gudfryktig liv; men noe indre liv hadde de ikke del i. Se 1. Pet. 1, 10—11.

Hvilken interesse har så dette for oss idag? Når vi omvender oss, er det meningen vi skal leve et nytt liv. Vi er tatt ut til helliggjørelse av Ånden, 2. Tess. 2, 13, men til å begynne med har vi ingen forstand på å skille mellom sjel og ånd. Vi tror at sjelen skal helliggjøres, og så forsøker vi da å forbedre oss selv istedenfor å dø fra oss selv. Er en da et viljesterkt menneske, kan en drive det langt, og har en dertil et godt hode så en forstandsmessig skjønner noe, vil mange regne en for å være åndelig. En har kanskje også stor virketrang; men den tjenesten en da i sin sjelelige iver griper til, kan passende betegnes som «offer og gave». Det har ikke gått noen død over en selv. Det blir døde gjerninger, og faren ligger i at en kan tro seg å være levende med Kristus, uten at en har erfart døden med ham. Rom. 6, 5.

Men, sier du, det er da vel mange tjenester en kan utføre uten å være så åndelig. En kan da vel for eks. fyre på lokalet, vaske golvet, være dørvakt, dele ut til fattige, se til syke o.s.v. Men legg merke til at selv de som skulle gjøre tjeneste ved bordene, måtte være fulle av Ånd og visdom. Ap. gj. 6, 3.

Gjerningene kan være gode i seg selv, ja til og med nyttige for menigheten, men de tjener ikke min helliggjørelse hvis det ikke har gått en død over meg selv. En føler seg da beriket; men den som fremstiller seg for Gud og søker hans vilje, trenger dypere og dypere ned i fattigdommen i Ånden, og der kommer en inn i de gjerninger som er lagt ferdige.

Vi leser videre i Rom. 12, 2 at vi skulle bli forvandlet ved fornyelsen av vårt sinn, så vi kunne prøve hva som var Guds vilje.

Gud bor ikke i våre tanker, så vi kan ikke tenke oss frem til Guds vilje. Men Gud er en ånd og bor i stillheten. Vi må komme i stillhet — kaste overbord alle våre velmente tanker, planer og ønsker — og lytte etter hva Ånden taler til menigheten.

«Til slaktoffer og matoffer har du ikke lyst — du har boret ører på meg — brennoffer og syndoffer krever du ikke. Da sa jeg: Se, jeg kommer; i bokrullen er meg foreskrevet; å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst, og din lov er i mitt hjerte.» Salme 40, 7—9.

Ja, måtte Gud få boret våre ører!