Ta vare på utvelgelsen.

Å synes ringe om seg selv er den stilling hvori Gud kan velsigne en, og hvori en også kan bli bevart i velsignelsen. Og det siste er ikke det minste, tvert imot. Det er eksempler på at mennesker som rikelig blir velsignet av Gud, ganske fort glemmer og forlater den ringhet de mottok velsignelsen i. Slik gikk det med Saul. Samuel sier til ham i 1. Sam. 15, 17: Da du var ringe i dine egne øyne, ble du hode for Israels stammer, og Herren salvet deg til konge over Israel.

Det er ikke lite som har skjedd i ens liv, når man i ånd og sannhet ser seg ringe i sine egne øyne. Derfor belønner også Gud rikelig etter den lov han selv har gitt: Den som seg selv fornedrer, skal opphøyes. — Å fornedre seg så Gud kunne få velsignet og opphøyet ham, det greidde Saul, men å leve i opphøyelsen, det greidde han ikke. Det taler sitt alvorlige språk om hvor nødvendig det er å etterkomme Jesu befaling: «Lær av meg, for jeg er ydmyk og saktmodig av hjertet.»

Det var da Saul var ringe, at Gud utvalgte ham til konge. Og det var da vi så oss selv ringe, at Gud kunne frelse oss. Og det er når vi vedblir å være ringe, helt inntil enden, at Gud kan gjøre oss til ett med ham, som er konge for all tid.

Saul mistet kongeverdigheten. Gud tok den fra ham og la den over på David, som han ga dette vitnesbyrd: Jeg fant David, Isais sønn, en mann etter mitt hjerte, han skal gjøre all min vilje. — Tar vi ikke vare på vår utvelgelse, oppreiser Gud en i vårt sted, som får vår krone. Når man blir stor i seg selv av det Gud gir en, da går det galt. Hvor ofte ser en ikke at leret går istykker, så Gud må gjøre det om til et ringere kar.

I begynnelsen gikk det av seg selv å høre etter de eldste, og gjerne la seg si. Men snart var man ovenpå og hadde bedre greie på alle ting selv; ringheten var som blåst bort. Slik var det også på møtene. Så lenge man var liten i egne øyne, ble møtene ikke forsømt, og en kom alltid i fryktens ånd og var redd for å komme for sent. Sa man noe, var ordene få, men brennende. Men når ringheten er borte, er også presisheten vekk, og ordene blir mange, uten ånd og liv, og man liker gjerne å høre sin egen stemme. Det er Sauls ånd, og den er forkastet av Gud. Og den må også vi reise oss til kamp imot, hvor vi merker den hos oss selv — eller andre. La oss si med David: Jeg vil gjøre meg ennu ringere enn så og bli liten i mine egne øyne, og de tjenestepiker du talte om, sammen med dem vil jeg æres. 2. Sam. 6, 22.