Jeg holder meg til de hellige i landet

Jeg holder meg til de hellige i landet.

I salme 16, 2—3 sier David: «Jeg sier til Herren: Du er min Herre; jeg har intet gode utenfor deg — idet jeg holder meg til de hellige som er i landet, og de herlige i hvem jeg har all min lyst.»

Med rette er denne salme kalt: En gyllen sang av David; for her avdekker han en enkel og grei vei. En fredens vei. En utskillelsens vei. En vei i samfunn med Gud, og i et dyrebart Åndens samfunn med alle dem som har det på samme velsignede, enkle vis. På denne vei forsvinner alle problemer som klamme tåker for solens varmende stråler.

Hvilket parti kan her ta Davids ord til inntekt for seg? Eller hvilket parti mon David var stifter av? Skulle ikke disse Davids enkle ord være egnet til å åpne øynene for parti- og sektsvesenets bedrag? Det sies at der er like mange sekter og partier i landet som det er dager i et år. Er de venner eller fiender? Elsker de hverandre inderlig av hjertet? Spør dem som for deres skyld spotter Jesu navn og kristendommen. Spør Paulus: «Også eder, som fordum var fremmede og fiender ved eders sinnelag, i de onde gjerninger, eder har han nu forlikt i hans jordiske legeme ved døden, for å fremstille eder hellige og ulastelige og ustraffelige for sitt åsyn, — —». Kol. 1, 21—22. Er de forlikt i hans jordiske legeme? Nei!! Var de det, ville de holde seg til hverandre, ikke skilles fra hinannen. Man skilles ikke fra dem i hvem man har sin lyst — enn si fra dem i hvem man har all sin lyst! 3.

«Partier er kjødets gjerninger,» (det gamle menneskes påfunn) Gal. 5, 19—20. Det er følgen av at man bygger på en annen grunnvoll enn den som er lagt av Jesus Kristus og hans hellige: «Du skal elske Herren, din Gud, av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din hu.» Og: «Du skal elske din neste som deg selv.» «På disse to bud hviler hele loven og profetene.» Matt. 22, 36—40. På disse to bud kan enhver som er ordets gjører, komme til hvile i hans jordiske legeme, som er menigheten, og består av alle dem som har det slik som David hadde det: Intet gode utenfor Gud — intet samfunn utenfor de helliges dyrekjøpte krets.

Menneskeheten deler seg i tre skarpt avgrensede leire:

1. De fleste, som tilber denne verden og denne verdens gud alene. Som søker bare det som kan tilfredsstille kroppen og personligheten. De fanges ofte inn av et eller annet politisk parti, som lover dem at deres ønsker skal bli oppfylt.

2. De mange, som kaller seg kristne, som: «Ærer Gud med leppene, men deres hjerte er langt borte fra meg; men de dyrker meg forgjeves, idet de lærer lærdommer som er menneskebud.» Matt. 15, 8—9. Blant dem blir det mange lærdommer — mange partier, likesom blant de første. Deres hjerte er delt: En større eller mindre del med verden — og en større eller mindre del med Gud. De er stripete.

Ut fra disse to kategorier lykkes det Guds Ånd, som er utgydt over alt kjød, Ap. gj. 2, 17, å føre:

3. De få. Disse føres gjennem mange trengsler frem til troens lydighet. De ser Guds godhet i all hans behandling, og Guds godhet driver dem til en stadig omvendelse, og til å elske ham igjen som elsket dem først, da de ennu var syndere. Disse lyder Jesu befaling: «Gå inn gjennem den trange port; for den port er vid, og den vei er bred som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennem den; for den port er trang, og den vei er smal som fører til livet, og få er de som finner den.» Matt. 7, 13—14. Likeså befalingen i 2. Kor. 6, 17: «Derfor, gå ut fra dem og skill eder fra dem, sier Herren, og rør ikke ved urent, så skal jeg ta imot eder.» — På denne smale vei — lydighetsveien — lærer man å skille og å skjelne. Skille det rene fra det urene, det edle fra det uedle, sannhet fra løgn, kjød fra ånd; og å skjelne mellem ekte og uekte, hellige og vanhellige, sanne og falske profeter, og å vokte seg for de falske, som kjennes på fruktene. Matt. 7, 15—27.