Å dø

Å dø.

Det var en ting som var selve kjernen i Jesu liv da han var her på jorden, og som også er kjernen i hans dyrebare evangelium — og det er nettopp hva vi som naturlige mennesker kvier oss mest for — nemlig å dø, oppgi oss selv, våre egne planer og vårt eget liv. Dette er svært å gjøre — og vi kvier oss. Men Paulus sa: Jeg dør hver dag — 1. Kor. 15, 31. Han hadde trodd Jesu ord, gått inn i det, og funnet at nettopp det var hemmeligheten til velsignelsen — og livet. Luk. 9, 23—24.

Vårt kors — de forhold — de gjerninger vi føres inn i, og som er av den beskaffenhet at vi må fornekte oss selv, oppgi oss selv og vårt eget om vi skal bli i det — dette, sier Jesus, skal vi ikke flykte unna, men ta det opp hver dag. For, sier han, dersom vi prøver på å berge oss unna her, da mister vi alt — vi mister livet. Ananias og Saffira ville være med — de solgte sin aker; men fordi de forsøkte å berge unna litt av pengene, måtte de bøte med livet. Barnabas solgte også en aker — bar frem alt og la det for apostelens føtter — han berget livet og ble en Herrens tjener. Sannelig, sannelig sier jeg eder: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene korn, men hvis det dør, bærer det megen frukt. Joh. 12, 24. Det er noe som må settes til uten forbehold — noe som må dø, før det kan bli liv og frukt. 1. Kor. 15, 36—38.

Et gudfryktig liv som bærer megen frukt, har en herlighet over seg, og da kunne en tenke at ut av et slikt liv vil det direkte komme mere liv og mere frukt. Men nei, sier Paulus, du sår ikke det legeme som skal bli, men et nakent korn — uten noen herlighet. Det såes i skrøpelighet — da trenges nåde og hjelp fra Gud. Når du stille og skjult skal gå og legge ditt nakne korn — ditt eget liv — i jorden for å dø, da skjer det ikke uten under ydmyge bønner og begjæringer om Guds hjelp og bistand — og her er ingen herlighet, intet tre, ingen frukt. Men Gud gir det et legeme etter sin vilje. Av Guds nåde er jeg det jeg er, sa Paulus, og hans nåde mot meg har ikke vært forgjeves. Det er Guds nåde at vi kommer i forskjellige forhold som koster oss vårt selvliv.

Og hvert slags sæd sitt eget legeme, v. 38. For hvert nytt forhold som virker til at vi dør fra oss selv, oppstår vi i ny skikkelse — nytt liv — ny frukt. Derfor sier bruden i høysangen: Over våre dører er alleslags kostelige frukter, både nye og gamle.

Lovet være Gud for et slikt dyrebart og velsignet liv som han har åpenbart for oss, og fører oss inn i. Må vi tro på Jesu Kristi evangelium, og ikke stikke noe tilside, men oppgi alt — så får vi alt. Amen.