Far ikke vill

Far ikke vill.

«Far ikke vill! Dårlig omgang forderver gode seder.» 1. Kor. 15, 33.

«Far ikke vill! Gud lar seg ikke spotte; for det et menneske sår, det skal han og høste.» Gal. 6, 7.

Denne formaning er skrevet til omvendte mennesker. Det går altså an å fare vill etterat vi er omvendt til Gud. Som uomvendte er vi jo alle villfarne.

Jesus er veien, sannheten og livet. Jesus er den rette vei, som fører like til himmelen. Hvis vi alltid trofast holder oss på den, så farer vi aldri vill. Veien som vi skal gå på, er banet av Jesus. Den går gjennom forhenget, det er hans kjød. Hebr. 10, 20.

Veien kalles den trange vei. Den er trang for vårt kjød, våre lyster. For å komme frem på den, må vi miste vårt liv i denne verden. Vi må miste og gi avkall på det kjæreste vi eier, f. eks. ære, vellevnet, storhet o.s.v.

Det er mange som har hatt en god begynnelse i sitt kristenliv. Den første troes og kjærlighetsgnist er alltid ren. Den bevirket at man tok det nøye med synden, at man vendte seg fra det onde og gjorde det gode. Men så kommer prøvelser på, og da spørs det. De fleste finner prøvelsen for svær til å holde ut, og gir etter for kjødets begjær og synder. Disses erfaring blir at de ikke kan klare å seire over sine lyster. Av denne erfaring er så læren om at man ikke kan annet enn synde, kommet. Man skal nok legge av det groveste slik at ikke verden får noe å si, men lysten i kjødet får leve. Nu er man kommet på avveier. Den bene vei i lidelse og fornektelse av våre lyster blir ikke lenger fulgt. For disse er det ikke lenger farlig å synde.

Skriften vidner alle vegne om at det er livsfarlig å synde, og at meningen er at vi skal seire både i tanker, ord og gjerninger, og at kraften dertil er gitt i rikelig mål. Rom. 6, 14—15. 1—2.

«Våkn opp for alvor og synd ikke! for somme har ikke kjennskap til Gud; til skam for eder sier jeg det.» 1. Kor. 15, 34. Gud lar seg ikke spotte. Hans hat til all synd er og blir alltid det samme. «Den som synder, er av djevelen og har aldri sett ham og kjent ham.» 1. Joh. br. 3, 4—9. Når man lærer Gud å kjenne, så er det som en fortærende ild mot all synd.

Da Jesus møtte igjen en han hadde helbredet, sier han til ham: «Se, du er blitt frisk, synd ikke mere forat ikke noe verre skal vederfares deg.» Joh. evang. 5, 14.

At vi har synd, er det ingen fordømmelse for, men det er det å gjøre synd som er så farlig. Døden får makt i oss hver gang vi synder. Ved å falle i synd kan vi skade oss slik åndelig talt at vi får mén av det hele livet, eller vi kan ødelegge oss helt.

Måtte du som leser disse linjer, og som aldri har hørt noe annet enn at man må synde hele livet gjennom, stanse opp her og se etter hva Bibelen lærer om dette! Hvis du er oppriktig og ser nøye etter, så vil du komme til at det vidnes over alt om et seirende liv. Du kan nok falle, det er ikke det; men meningen er at du skal seire over dine lyster, hvor sterke de enn er. Les nøye 1. Joh. br. 2, 1.

Også du er vel en som nødig vil fare vill, når det er ditt evige ve og vel det gjelder. Kom inn på den trange vei som går gjennom kjødet. Du får det nok ikke så godt etter kjødet som før, på denne vei, men det er jo ikke så farlig når den fører til idel lykke og glede i seier og til slutt i den evige herlighet.