Tilgi

Tilgi.

Et gjennom godt samfunn med Gud og de hellige har sin dype rot i det å kunne tilgi. Likesom samfunnet med Faderen åpnes ved hans tilgivelse av vår skyld, således fortsetter samfunnet blant de hellige på tilgivelse. — Den som ikke tilgir, setter seg straks utenfor. Det menneskelige er tilgivelseskrav. Det guddommelige er tilgivelses ytelse. — Den som tilgir meget, har det godt i sinnet.

Tilgivelse er en ånd. — Faderens tilgivelse av menneskets synd er ikke en med ord uttalt naken sannhet. Men den er en ånd som strømmer inn i et menneske som har tilgivelse behov. — Det er balsam på et sår. — Det er den saftstrømmen fra stammen til grenen som bevirker at den podede gren vokser fast til stammen. — Det er den saftstrøm som har til hensikt å avsette frukt på grenen: Tilgi hverandre. Hjertetilgivelse. Matt. 18, 35. Det er saften i frukten som strømmer fra stammen — likesom Gud har tilgitt i Kristus. Efes. 4, 32. Om den frukten ikke finnes minst «12» ganger om året, hugges grenen av. Det er utelukket å ha samfunn med Faderen og samtidig ikke å tilgi av hjertet. Å be Gud om tilgivelse når jeg selv ikke tilgir, er å gjemme noe for Gud. Et avlukke hvor jeg ikke vil slippe Gud til. — Jesu liv på jorden var en vekst i tilgivelse inntil toppunktet — langfredags tilgivelsen. Tilgivelsesånden sto frem av døden. På korset avvæpnes forurettelses og hats maktene, og tilgivelsesånden sprudler frem.