Oppfylte profetier

Oppfylte profetier.

Det er likesom anskriket begynner å lyde kraftigere fra dag til dag: «Se, brudgommen kommer! gå ham i møte!»

Avgjørelsen for jødenes hjemvendelse er nu nære, og dette er en minnelse om at Jesus snart kommer igjen. Nu skal vi se noen profetier som allerede er gått i oppfyllelse. Luk. 21, 20—24. Dette talte Jesus ca. 40 år før det skjedde. År 70 ble Jerusalem kringsatt, og de som trodde, gjorde som Jesus sa. De fløy til fjells og ble reddet. Så har vi sett at jødene er falt for sverds egg og er blitt ført i fangenskap til alle folkeslag, og at Jerusalem har vært nedtrådt av arabere og tyrker. I denne tid har hedningene hatt sin besøkelsestid. Evangeliet er blitt forkynt fra land til land. Nu er vi kommet til den tid da vi må gjøre oss klar til opprykkelsen, for hedningenes tid er inne når Jerusalem blir befridd. År 1919 ble Palestina befridd fra tyrkernes åk. Nu står vi over for at det skal bli befridd fra arabernes åk. Hundre tusen jøder skal nu ned, og kampen er begynt. Jer. 16, 14—17.

Før sa de: Så sant Herren lever, som førte Israel opp fra Egypten, men det skal de ikke si lenger. Denne profeti har vi sett oppfyllelsen av. Sionistbevegelsen oppsto for å fiske Israel ned. Det gikk smått, og Gud sendte bud etter jegere. Det var mange slike som nu under krigen jaget jødene bort fra deres høye stillinger og fra deres skjulesteder. Foran i kapitlet står det nøyaktig slik som det gikk med jødene under krigen. Asken deres ble til gjødsel på den tyske jord. Gud har åpnet deres graver for å føre dem til Palestina. Esek. 37, 12. Nu er de oppsamlet i leire for å føres ned, og Gud sier til Norden: Gi dem hit, og til Syden: Hold dem ikke tilbake. Fra Vesten vil han samle dem, og fra Østen vil han la dem komme. Jødene skal føres ned som et blindt og døvt folk. De har ikke fått øynene åpnet for Guds vei med dem. Ennu er de ugudelige. Es. 43, 4—10. Dette er profetert for flere tusen år siden, og idag ser vi det går i oppfyllelse.

Hvem av hedningenes guder har så lang tid forut fremsagt en profeti som er gått i oppfyllelse. Hvilken bok utenom Bibelen kan vise frem slike profetier. Nei, la oss tro på Guds ord. Amos. 9, 9—11. Vi har sett dette at jødene er blitt rystet blant folkene, og for sverd må de dø. — På den tid vil han oppreise Davids falne hytte. Es. 26, 19—21. Når båten kommer inn med jøder til Palestina, så står det en masse jøder og venter på dem. Mon det er noen av deres slekt som kommer? De har vært skilt fra hverandre. De vet ikke hvor barna sine er, eller ektefellen. Mon de er havnet i gasskamrene? Se, der kommer kona! Han trodde hun var død; men profetien går i oppfyllelse: «Dine døde skal bli levende.» Barna er vokst til i disse årene så de kjenner dem ikke, og de ikke sine foreldre. Papirene må bevise hvem de er. Tenk for en glede når de får se noen av barna sine igjen.

Nu holder Guds jordiske Israel på å gå inn i sine kammer; men snart lukker de dørene etter seg, og da er nådens tid forbi for hedningene. Da begynner Guds straffedommer å gå over jorden. Esek. 28, 25—26. Da skal også det åndelige Israel gå inn i sine kammer. Vi skal rykkes opp i skyer og møte Jesus. Han er blitt vår ark. 1. Tess. 1, 10.

Når nu noen spør deg om du kan lese opp noen profetier som er gått i oppfyllelse og bevise at Bibelen er sann, så har du noen uimotståelige beviser her. Og nu sies det akkurat slik som det står: «Dette land som var lagt øde, er blitt som Edens have.» Esek. 36, 35.

Når vi ser alt dette skjer, da vet vi sommeren er nær — vår forløsning, og vi oppløfter våre hoder. Må vi derfor våke hver tid og stund, og be, så vi kan være i stand til å undfly alt det som skal komme, og til å bli stående for Menneskesønnen. Luk. 21, 34—36.

Hva samfunn har lys med mørke eller en vantro med en troende? Det gjelder nu at det blir et avgjort skille mellom oss og de som ikke tror. Vi kan ikke være verdens venn og underholde oss sammen med dem. Gjør vi det, må vi og dele straffen med dem.

«Jeg sier til Herren: Du er min Gud, jeg har intet gode utenfor deg — idet jeg holder meg til de hellige som er i landet, og de herlige i hvem jeg har all min lyst.» Sal. 16. Vi må ikke ha noe gode utenfor Gud, og har vi alt i ham, da holder vi oss til de hellige som er i landet. En kan ikke dele sitt hjerte her. Det er en del som holder seg til menigheten; men de har også samfunn med sine ufrelste slektninger, og de har venner ute i verden. Det er ikke noe avgjort skille i ånden der. Slike er halvhjertede, og de blir igjen i den store trengsel, hvis de ikke nu skynder seg med å omvende seg. Måtte vennene kraftig våkne opp i disse dager.