Da vi var i kjødet, virket de syndige lyster

«Da vi var i kjødet, virket de syndige lyster . . .»

Men nu er det slutt på dette! Ære være Gud! Det var den gangen da vi var i kjødet. Nu er vi ikke der lenger. Vi er flyttet over i Ånden. De syndige lyster har ikke mere makt over oss, just fordi vi ikke er tilstede der hvor de råder og har makten. Vidunderlige frelse! Vidunderlige Rom. 7!

Nu er vi død fra det som vi var fanget under, så vi tjener i Åndens nye vesen. For en herlighet! For et dyrebart vesen! Sannhet, renhet, kjærlighet, godhet av alle slags. Intet ondt og vanhellig! Det er vi død fra. Døden har skilt oss fra det. Døden skiller oss fra alt og alle der vi var før, og forener oss for evig med alt og alle dit vi kommer. Lovet være Gud for denne eiendommelige frelse, denne radikale frelse!

Måtte mange få del i denne, og bli løst fra all kjødets trelldom, fra alt det strev og all den likegyldighet som ikke fører frem til noe nytt liv, som ikke er i stand til å få en til å tjene i Åndens nye vesen.

Tenk — at de syndige lyster ikke virker mere således at vi synder. Deres makt er brutt. Den er på en hemmelighetsfull måte avkoblet. Derved, nemlig, at jeg selv er avkoblet, jeg er død, uten at jeg er avgått ved den naturlige død. Det er en overnaturlig død, en død mens jeg lever, en død i mitt indre, en død som virker like radikalt og brutalt som den naturlige død.

Jeg er ikke lenger tilstede i kjødet, derfor har de syndige lyster ikke mere makt over meg, over min bevissthet.

Vreden, løgnen, urettferdigheten, æresyken, misnøyen, mistanken, storaktigheten, bekymringen o.s.v. o.s.v. virker ikke lenger slik at vi synder. Disse syndige lysters makt over oss er for bestandig koblet av. Det var den gang da vi var i kjødet, da virket de syndige lyster således at vi bar frukt for døden. Så står det skrevet i Rom. 7, og således er det.

Hvor tåpelig å vedbli å være i kjødet, der hvor all denne djevelskap huserer, all den tid det er så rik anledning til å flytte over i Ånden.

Også vi var engang vredens barn likesom de andre Ef. 2, 3. Men nu er vi død, avdød, fra det som vi var fanget under. Ære, ære, ære være Gud! Høylovet være hans navn!