Tanker om bønnen

Tanker om bønnen.

Likesom barnet er avhengig av sine foreldre, bør vi være det overfor vår himmelske far, ja i ennu større grad. Dette virker bønn til Gud, fordi han er all god gaves giver.

Bønn er hengivelse til Gud. Denne hengivelse frigjør fra ytre forhold, fra all tvang og hensyntagen. Jeg må, når jeg ber, gå inn i bønn til Gud alene i stillhet, og lukke all verden og dens ting og beregninger og egne tanker ute. Å kjenne nøden over at jeg ikke selv kan få det til, skaper sann bønn. Jeg kjenner da at Gud er i lønndom, og lønner i det åpenbare — med seier og kraft i det som jeg — i min nød over at det var ingen annen som kunne hjelpe — la frem for ham.

Bønnen er vår rett til å komme frem for vår himmelske far med våre begjæringer. Den er likeså nødvendig for det åndelige vel, som maten er for kroppen. I bønnen får vi dessuten smake et fortrolig, hellig samfunn med den allmektige Gud, så vi derigjennem blir i stand til å forstå og å motta skjulte ting i ånden. Jeg tror, derfor ber jeg. Ettersom troen øker, øker bønnelivet.

Vi kan i våre bønner virke slik at Gud, som styrer kongers hjerter som vannbekker, kan gripe forunderlig inn i mange forskjellige forhold. Gud gir nøye akt på de rettferdige og helliges bønner. På Moses’ forbønn ble hele Israel spart for tilintetgjørelse. Daniel knelte ned med sitt åsyn vendt mot Jerusalem 3 ganger om dagen. Gud hadde stort behag i ham og sa: Du er høyt elsket, og kunngjorde og lærte ham store ting. Men om en vender sitt øre bort og ikke vil høre loven, er endog hans bønn en vederstyggelighet, sier Salomo. Derfor gjelder det å høre Guds røst i hjertet og gjøre deretter. Da vil Gud gi akt på vår bønn, og vår glede vil bli fullkommen.

Bønnen er en troens gjerning; den utfører et arbeide større og ypperligere enn alt annet du foretar deg, når den er av det rette slag.

Bønn i tro må lovmessig gi resultater. Vi skjelner mellom 2 slags bønn: Den alminnelige bønn — når vi taler til Gud og legger frem vårt hjertes trang med ord. Da er det noe bestemt vi begjærer av Gud, og prøver da av hjertet å legge saken frem for Faderen så alvorlig som mulig. Jo mer alvorlig, desto mer utsikt til å få hva vi ber om.

Hjertets bønn: Uten noe bestemt begjær, annet enn etter mer av ham, blir vårt hjerte vendt til ham, og våre tanker søker ham i stillhet. Vi kan da tenke på et ord, en lære, en sannhet, og blir stille i det, ventende på at Gud skal åpenbare seg for oss og meddele oss sine ting.

Mange ber bare med munnen, men det blir ikke noe indre arbeide. En rettferdig manns bønn har stor kraft i sin virkning når den er alvorlig. Denne alvorlige hjertehengivelse koster på for kjødet. Satan forsøker å hindre oss i bønnen. Det gjelder for oss alle å komme til forståelse av det for å kunne føre en bevisst kamp mot Satan når han på alle slags måter søker å hindre vår bønn.

Som soldater i Guds hær, må det være vår sak å være med i offensiven mot Satan og hans hær. Ofte har vi trukket oss tilbake fra ildlinjen, uten å tenke på at vi sviker våre brødre. Det er godt at Gud bærer over med en.

Det er godt å gjøre det til en vane å gå i bønn til forskjellige tider på dagen.

Likesom Jesus lærte disiplene å be «Fader vår», som er kort og innbefatter alt, trenger vi å lære å be kort, og da særlig når mange er sammen i bønn, slik at flest mulig kan komme til.

Ofte vet vi ikke hva vi skal be om; men Ånden selv går i forbønn for oss. Gir vi oss hen til denne Ånds virkninger, virker bønnen som selvransakelse, og på samme tid er den en utløsning for vår hunger og tørst etter frelse på alle de felter Gud kaster sitt lys over. Gud vet om alle våre feil og mangler, og under bønnen kan han meddele seg til oss og si hva vi trenger å vite.

Ved å be for vår neste virkes omsorg og kjærlighet som binder oss ennu mere sammen. Gud trenger ikke hjelp av oss, men vår neste trenger vår forbønn, som ikke må forsømmes.

Ved flittig bønn får vi kraft til å stå imot vårt eget kjød og å møte djevelens list og å gjennomskue den.