De ti jomfruer

De ti jomfruer.

«Da skal himlenes rike være å ligne med ti jomfruer som tok sine lamper og gikk ut for å møte brudgommen. Men fem av dem var dårlige og fem kloke; de dårlige tok sine lamper, men tok ikke olje med seg; men de kloke tok olje i sine kanner sammen med lampene.»

De fem dårlige jomfruer er ikke verden, heller ikke den religiøse verden eller skjøgen, for de er jo jomfruer. Derfor finner vi dem i menigheten sammen med de kloke. De var alle ti jomfruer som gikk brudgommen i møte. De hadde sagt farvel til verden for å søke det der oppe hvor Jesus sitter. Kol. 3, 1—2. Alle tok de lamper med. Lampene det er bekjennelsen. «Det jeg sier eder i mørket, det skal I si i lyset, og det som hviskes eder i øret, det skal I forkynne på takene.» Matt. 10, 27. «En tender heller ikke et lys og setter det under en skjeppe, men i staken; så skinner det for alle i huset.» Matt. 5, 15.

I lignelsen var det ikke noen trette mellom disse jomfruer om lampene — om hva de skulle forkynne. De hadde samfunn her. Det var bare én forskjell, de kloke tok olje i sine kanner sammen med lampene. Olje i kanner hadde de dårlige ikke forstand til å ta med.

«Byd Israels barn at de skal la deg få ren olje av støtte oliven til lysestaken, så lampene kan settes opp til enhver tid.» 3. Mos. 24, 2.

For å få olje må noe støtes, og uten olje kan lampene ikke lyse. For å få bekjennelsen til å lyse må det gjerninger til. «La således eders lys skinne for menneskene, forat de kan se eders gode gjerninger og prise eders Fader i himmelen!»

Det er lamper som kan lyse — liv og lære — som savnes i høy grad. Om jeg bekjenner at jeg skal vandre i Jesu fotspor — «han som ikke skjelte igjen når han ble utskjelt» — så lyser ikke den lampen hvis jeg skjeller igjen. Og skal jeg ikke skjelle igjen, må det noe knuses i meg. Det er min egenvilje — min ære. Hvis den knuses, så lyser lampen. De fem dårlige hadde hatt litt olje på lampen, for de sier: Våre lamper slukner. Altså var det også blitt knust noe hos dem.

«Kjødets gjerninger er åpenbare, såsom: utukt, urenhet, skamløshet, avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, kiv, avind, vrede, stridigheter, tvedrakt, partier, misunnelse, mord, drikk, svir og annet slikt.» Gal. 5, 19.

Disse gjerninger og annet slikt er åpenbare. Alle vet at det er synd. Gjør vi slikt, er det ingen som tror på kristendommen vår. Om vi har aldri så pene lamper, så lyser de ikke da. Dette er ting som må avlegges om vi skal bli regnet som kristne. Alle ti hadde avlagt dette. Så meget olje knuste de alle at de ble regnet som kristne. Men da var og de fem dårlige fornøyd. De kloke derimot tenkte ikke bare på å få lampene til å lyse i øyeblikket. De tenkte også på kannene.

Disse kjødets gjerninger vil komme frem i det daglige liv, i de forskjellige prøvelser, når vi står overfor menneskene. Det er da lampen skal lyse. Også de fem dårlige fornekter seg selv i disse prøver, så lampen lyser. Og da er de fornøyd. De tenker ikke over at det vesle grann olje de der får, brenner de opp samtidig. Vel lyste lampene for menneskene, men når de var ferdige med å lyse, var lampen like tom. De kloke derimot tenkte på å samle olje. De var ikke fornøyd med at lampen lyste for menneskene; men når prøven var over, holdt de ettertanke. Der i stillhet for Guds åsyn fikk de se seg selv, sitt menneskelige vesen, som de knuser. Det er ingen de skal lyse for nå, så de har bruk for lampene. Den oljen de nå får, samler de på kannen. Det er det skjulte liv med Kristus i Gud.

De dårlige jomfruer er fornøyd når de får avlagt det som tynger samvittigheten; men Paulus stoppet ikke der. Han sier: «For vel vet jeg intet med meg selv, men dermed er jeg ikke rettferdiggjort; men den som dømmer meg, er Herren.» 1. Kor. 4, 4.

«Dersom vi lever i Ånden, da la oss og vandre i Ånden.» Gal. 5, 25.

En kan ikke leve i Ånden og være vred. Er du vred, kan du ikke si at du ikke vet noe med deg selv. Nei, du har dårlig samvittighet. Lampen lyser ikke — andre kan også se at det er noe i veien med deg. Men Paulus er ikke fornøyd med at de lever i Ånden — at andre ikke kan dømme dem for noe. Nei, han sier: Da la oss og vandre i Ånden. Det er vandringen som gir dybde. Om andre ikke kan dømme deg, ja, om du ikke vet noe med deg selv, så skal du vite at Herren kan dømme deg. Det er ved vandringen i Ånden — når Herren begynner å dømme deg — at det blir olje på kannen.

Her kommer de dårlige jomfruers sinnelag frem. De er fornøyd når menneskene ikke kan dømme dem. Da er de frimodige. Stillheten for Guds åsyn har de ikke sans for. Det syns de er dovenskap og likegyldighet, og så farer de om med lampene sine på møter og på sykehus eller gamlehjem, på besøk her og der. Er de ute og reiser, må det snakkes eller synges. Det må gå i ett kjør. Ro og stillhet — nei, det må gjøres noe. De ligner i sannhet Marta. Hun var menneskelig i all sin iver for å tjene Jesus. Hun forstod ikke Maria, som satt ved Jesu føtter og samlet olje på kannen.

Å avlegge synden som tynger samvittigheten, gir olje på lampen; men å døde legemets gjerninger ved Ånden gir olje på kannen. Rom. 8, 13. Kol. 3, 8. Den forfengelighet, æresyke, prekesyke, personsanseelse og gjerrighet som alle kan se, må knuses — avlegges — skal lampen lyse. Da er de fem dårlige fornøyd. De er alt mette, de er rike, de er herrer. 1. Kor. 4, 8. Men Åndens ransakning går langt dypere. Vil du ha olje på kannen, må du komme til ro i ditt indre, så du kan høre Åndens røst. Da skal den lyse opp for deg og vise deg forfengelighet, æresyke, prekesyke, personsanseelse og gjerrighet i en langt dypere grad. Her gjelder det å vandre i Ånden og erkjenne og knuse. De fem kloke har sans for dette, de elsker dette, og de får full lampen av olje og full kannen.

Menneskene kan bare se lampen. Kannen er ikke synlig for dem. Den står skjult i benkeskapet. Derfor kan ikke de se forskjellen på jomfruene, selv om de vel kan merke at det er noe lite olje på enkelte lamper, som ikke brenner så klart.

«Men da brudgommen ga seg tid, slumret de alle inn og sov.»

Her var alle like, og de bebreides ikke for at de sov. Derfor betyr ikke denne søvn at de er blitt lunkne eller frafalne, men at det kom en tid da de ikke kunne arbeide. Natten kommer da ingen kan arbeide. De kunne ikke bruke lampene, avertere møter. De måtte holde seg i ro. Åp. 22, 11, 12.

«Men midt på natten lød der et rop: Se brudgommen kommer! gå ham i møte! Da våknet alle jomfruene og gjorde sine lamper i stand.»

Alle ti hørte anskriket og våknet. Det var midt på natten. Dette ble ropt til dem i mørket. Nu skulle de si det i lyset, forkynne det på takene. De gjorde sine lamper istand. Nu kom det en tid da de igjen kunne lyse for menneskene, om det enn ble under stor trengsel. Men nu opplever de fem dårlige det forferdelige at deres lamper slukner. For å lyse midt på natten skulle det mere olje til. De dårliges lamper sluknet. Ordene deres hadde ikke tyngde nok til å slå igjennom det mørke — de åndsmakter — som da rådet. De var for grunne. Nu gikk det opp for dem hva de hadde forsømt, og de ville ha olje av de kloke. De maktet ikke å stå alene i striden, og ville ha hjelp; men de kloke hadde ikke mere olje enn til seg selv. Det er jo livet som er menneskenes lys, så olje kan en ikke låne. De dårlige måtte først gå til kjøpmennene — se til å leve livet — ta seg tid til å knuse oliven, så deres ord kunne få den nødvendige tyngde og kraft. Men nu ble det ikke tid til dette. Brudgommen kom, og de som var rede, gikk med ham inn; og døren ble lukket.

«Til sist kom da også de andre jomfruer og sa: Herre! Herre! lukk opp for oss! Men han svarte og sa: Sannelig sier jeg eder: Jeg kjenner eder ikke.»

Vi kan spørre: Kjenner ikke Jesus alle mennesker? Jo, men ikke som sin brud. Det var døren til bryllupssalen som ble lukket. Jesus hadde ikke fått de dårlige jomfruer i tale, slik som han hadde fått Maria i tale. De dårlige jomfruer gikk inn i den store trengsel. Det er når klokken går over 12, at natten blir hard og kald.

Etter at bruden er opprykket, får dyret sin fulle frihet. Nu koster det livet å være kristen. Hvis de som nu våkner opp, er tro mot Gud, har de anledning til å seire over dyret og komme med i den første oppstandelse. Åp. 20, 4., Luk. 21, 36.