Å skylde på andre

Å skylde på andre.

En av hovedfordervelsene i menneskenes liv er at de undskylder seg, skylder på andre, på Gud, på forholdene, istedetfor å dømme seg selv og omvende seg fra sin dårlighet. Hver mann skal jo svare for seg, hva han selv har gjort, hvorledes han selv har tatt det.

Vi har en utsøkt god tekst for dette, såre elskelig til å få forstand av: 1. Mos. 3, 11 og 12 sammenholdt med 1. Sam. 15, 13—24. «Har du ett av det tre som jeg forbød deg å ete av?» spør Gud. Adams svar er betegnende: «Kvinnen ...» Gud spurte jo ikke om hva kvinnen hadde gjort. Dernest fortsetter han enda verre: «som du ga meg» — «hun ga meg av treet».

Det var først og fremst hennes skyld og Guds egen skyld, for det var han som hadde gitt ham Eva, mente han. Til syvende og sist innrømmer han: «og jeg åt.» Det var jo dette siste Gud spurte om, og det var jo dette som var forbudt, og som han ikke skulle ha gjort, og som han ikke hadde noen som helst grunn til å gjøre, og som ingen annen hadde noen bestemmelsesrett over enn ham selv.

Det er fullkomment trøstefullt at ingen person eller ånd eller noe forhold, eller noen som helst situasjon kan få oss til å gjøre synd. Det er noe vi helt og holdent bestemmer selv! Når vi selv ikke går med på det, kan det aldri noen sinne bli synd! Halleluja! Det er usigelig styrkende og fruktbringende å betenke dette.

Adam behøvde da ingenlunde ete av den forbudne frukt som Eva rakte ham???? Takk og lov og pris!!!!

Det stående spørsmål er alltid: «Har du ett... ?» Og da er det alltid idel galskap å begynne å snakke om hva andre har gjort.

Saul gjorde nøyaktig som Adam gjorde. Da han ble tiltalt for hva han hadde gjort, svarte han (1. Sam. 15, 15): «De har ført dem...» og «... folket sparte ...» og i vers 21: «folket tok», og først til syvende og sist innrømmer han, i vers 24, «Jeg har syndet».

Dette siste skulle han ha sagt med én gang, og det andre skulle han i det hele tatt ikke sagt, ikke gjort den ringeste antydning om det, ikke ett eneste ord! —

Hvor vis og from hver den er som dømmer seg selv med én gang og som holder Jesu ord: «Døm ikke!» D. v. s. døm ikke andre! Gjør ingen und-skyldninger og bortforklaringer!