Veien inn i det aller helligste

Veien inn i det Aller-helligste.

«Da vi altså, brødre, i Jesu blod har frimodighet til å gå inn i helligdommen, som han har innvidd oss en ny og levende vei til gjennem forhenget, det er hans kjød.»

Det Aller-helligste er åpnet for oss, for at vi skal gå inn og fremstille oss for Gud for å dvele og tjene for hans ansikt. Blodet fra det ene offer som er båret inn i himmelen for å bortrense all synd, er for alltid vår adkomst og frimodighet til å gå der inn. Nu oppstår dette spørsmål: Hva er det for en vei som fører hen til og igjennem den åpne port hvor igjennem vi må gå, hvis vi vil inn? Veien, den eneste ufeilbarlige vei, er en ny og levende vei som Jesus innvidde oss gjennem forhenget, det er hans kjød. Den frimodighet vi har på grunn av blodet, er den rett til å gå inn som Jesus vant til oss som var stedfortreder, da han døde for oss og gjorde hva vi aldri kan gjøre — gjorde fyldest for våre overtredelser og skaffet synden bort for alltid. Den nye og levende vei gjennem forhenget, det er hans kjød, viste hen til ham som vår fører og forløser som åpnet den vei til Gud, som han først selv betrådte og siden vil at vi skal gjennemvandre. Jesu død var ikke bare helligelsen og innvielsen av den nye helligdom og den nye pakt, men også av den nye vei til Guds hellige nærhet og fellesskap. Enhver, som i tro mottar det utgydte blod som sin frimodighet til å gå inn, må også vandre på den vei han åpnet.

Og hva var det for en vei? Veien gjennem forhenget, det er hans kjød. Forhenget er kjødet. Det forheng som adskilte mennesket fra Gud, var kjødet, den menneskelige natur under syndens makt. Kristus kom i syndig kjøds lignelse og bodde hos oss utenfor forhenget. Ordet ble kjød. Han ble i like måte delaktig i kjød og blod. I sitt kjøds dager ble han fristet likesom vi. Han frembar bønner og nødrop med sterkt skrik og tårer. Han lærte lydighet endog inntil døden. Vår vilje er vårt liv. Han ga sin egen vilje hen i døden for alene å søke Guds vilje. Gjennem sitt kjøds sønderrevne forheng — sin vilje, sitt liv hengitt til Gud i døden — gikk han inn i det Aller-helligste. «Og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han seg selv, så han ble lydig inntil døden, ja korsets død. Derfor har og Gud høyt opphøyet ham...» Gjennem det sønderrevne forheng steg han opp til Guds trone. Og det er den vei han innvidde oss. Død for vår egen vilje lever vi for Gud og hans vilje. Den sti, hvorpå han som vår stedfortreder fullførte forløsningen, er den samme som han åpnet for oss, nemlig lydighetens og Guds viljes sti. «For dertil ble I og kalt fordi også Kristus led for eder og etterlot eder et eksempel, forat I skal følge etter i hans fotspor.» Kristus, vår yppersteprest, er likeså bokstavelig og fullt ut vår fører og vårt eksempel, som han er vår stedfortreder og gjenløser.

Hans vei er vår vei. Likeså lite som han kunne åpne og trede inn i det Aller-helligste for oss uten ad lidelsens, lydighetens og selvfornektelsens sti, likeså lite kan vi gå der inn ad noen annen vei. Jesus sa likeså meget med henblikk på sine disipler som på seg selv: «Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene korn; men hvis det dør, bærer det megen frukt. Den som elsker sitt liv, mister det, og den som hater sitt liv i denne verden, skal bevare det til evig liv.» Paulus’ livslov er en hver troendes livslov: «Alltid bærende Jesu død med oss i legemet, forat også Jesu liv skal åpenbares i vårt dødelige kjød.» Veien inn i det Aller-helligste er veien gjennem det sønderrevne forheng, selvfornektelsens og dødens vei. Det gis ingen annen vei ad hvilken vi kan avlegge synden, enn Jesu Kristi vei. Enhver som mottar hans fullbrakte verk, mottar også dets Ånd og kraft. Og som for Mesteren, gjelder det også for enhver disippel at synden må avlegges ved at selvet ofres. Kristi død var noe fullkomment nytt, og likeledes hans oppstandelsesliv, et liv ut av død som aldri tidligere var kjent. Denne nye død og dette nye liv utgjør den nye og levende vei hvorpå vi må vandre — en ny og levende vei ad hvilken vi kommer nær til Gud.

Da Kristus talte om å ta hans kjød som daglig føde, sa mange: «Dette er en hård tale! hvem kan høre den? Hvem kan da bli frelst?» Det samme sier mange også nu, når Helligånden taler om å tilegne seg hans kjøds sønderrevne forheng som vårt daglige liv. Men for dem som er villige og lydige og tror, er alle ting mulige.

En ny vei. Det vil si: En alltid frisk vei, en vei som aldri forfaller eller blir gammel (Hebr. 8, 13), men alltid bevarer sin opprinnelige fullkommenhet og friskhet. Det er den vei som Jesus åpnet, da han opphevde det første for å innsette det annet, Hebr. 10, 9, og visste at ikke brennoffer, men ofringen av egenviljen, for å gjøre Guds vilje, behager Gud. En levende vei. Det må alltid gå et levende menneske på en vei, for den inngir hverken liv eller kraft. Men lydighetens, lidelsens, selvfornektelsens og dødens vei er — hvor svær, ja fullkommen umulig den enn kan forekomme for det naturlige menneske — en levende vei. Den ikke alene baner vei for den veifarende, men gir ham også kraft til å komme igjennem. Den virker med det uoppløselige livs kraft, ved hvilken Kristus ble gjort til yppersteprest. Vi ser i Ordet hvorledes Helligånden våker over veien inn i det Aller-helligste, og hvorledes han satte Kristus istand til å frembære seg selv lyteløs for Gud, da han åpnet veien for oss. Det er hans allmektige kraft som gjennemstrømmer denne vei, og fyller den med guddommelig liv. Etter at vi er blitt delaktige med Kristus og er kommet til Gud ved ham, tar hans liv — livets Ånds lov i Kristus — oss i besittelse, og i Åndens kraft følger vi i Jesu Kristi fotspor. Veien inn i det Aller-helligste er den levende vei til fullkommen likedannelse med Kristus, utvirket i oss ved Helligånden.

Den nye og levende vei gjennem det sønderrevne forheng inn i det Aller-helligste. Vi vet nu hva det er for en vei: Det er dødens vei. Ja, dødens vei er veien til livet. Den eneste vei til fullkommen frigjørelse fra vår falne natur, som er under syndens forbannelse og makt, er å dø fra den. Jesus fornektet seg selv og ville intet gjøre for å behage den natur han hadde iført seg, skjønt den var uten synd i ham. Han fornektet den. Han døde fra den. Han ga avkall på sin egen vilje for ikke å søke noe annet enn Guds vilje. Dette var for ham livets vei. Gå inn under Guds vilje i enhver tilskikkelse. Adlyd Guds vilje i alt. Søk Guds fullkomne vilje i enhver Åndens ledelse. Si: «Jeg kommer for å gjøre, Gud, din vilje.» Og la Guds vilje bli ditt livs eneste mål. Så vil det bli for oss hva det var for ham, skjønt det førte gjennem døden: veien til Gud og til livet. I samme mål som vi kjenner ham i hans oppstandelseskraft, fører han oss inn i likedannelsen med hans død. Han gjør det i Helligåndens kraft. Og derfor virker hans død og hans liv i oss, og vi føres ad Guds viljes vei, likesom han, til det sted hvor han er. Da vi altså har frimodighet til å gå inn i helligdommen ad den nye og levende vei, så la oss da gå inn.

Uttatt av «Det Salige Haab», Danmark.

Fikk nylig tilsendt et dansk blad med ovenstående stykke. Det gleder oss å se at også den verdenskjente hellighetsforkynner Andrew Murray klart forkynner Kristus åpenbart i kjød på samme måte som har vært fremholdt i «Skjulte Skatter» og i vår forkynnelse i årrekker, og som så mange religiøse ledere har stått hårdt imot.

Red.