Jobs bok 23. kap.

Jobs bok

23. kap.

V. 11, 13. Min fot holdt sig i hans spor; jeg fulgte hans vei og bøide ikke av. Men han er den eneste, og hvem hindrer ham? Hvad hans sjel lyster, det gjør han.

Job forsikrer at hans fot alltid har holdt sig på den vei. Herren har vist ham, at han ikke har veket av fra selvfornektelsens vei. Denne korsets vei er en herlig vei. Jo mer man prøver å ødelegge den, jo mer grunnfestet blir den. Alle mennesker er for svake til å kunne trøste andre i deres trengsler. Disse sistnevnte samler krefter i de hårdeste prøvelser, mens de andre som skulde trøste dem, bare søker å gjøre dem motløse. Mange sjeler blir vist medynk for den minste ting, og enda kan de ikke gjøre sig fortrolig med å bære den; men slike gudfryktige sjeler som Job blir utskjelt midt i den verste trengsel, og under alt vokser troen, hengivelsen og lydigheten. Den som har oplatte øine, vil snart opdage herligheten ved denne fornedrede tilstand. Job sier videre: Han er den eneste, og det er nok. La mig stadig bli mer elendig og bedrøvet, det er det samme; for han alene er tilfreds. Han kan ikke være ulykkelig. Ingen kan krysse hans planer eller hindre hans vilje i å bli utført, hvor meget motstand man enn vilde gjøre. Hvad mig selv angår, er jeg tilfreds med alt hvad han gjør fordi jeg bare søker hans vilje. Jeg overlater mig påny til ham, forat han kan gjøre med mig hvad han vil.

V. 14. (Eng. ov.) Og når han har fullendt sin vilje med mig, er det enda igjen hos ham mange andre lignende måter å prøve mig på.

Når han har fullendt sin vilje i mig i hele sin utstrekning, uten motstand fra min side, men tvert imot efter mitt hjertes trang, vil han enda finne mange andre midler for å få mig lenger ned. Den rene kjærlighet sier aldri: «nu er det nok». Når det ene lidelsens beger er tømt, uttenker han et annet. Når man tenker at den ene trengsel er godt og vel over, kommer en ny som er hårdere. Den varer da inntil den elskede sjel lærer å finne glede midt i sorgen, og inntil det blir hans mat, det som han før ikke orket å røre med sin finger. Gud vil enda i tidens løp fullføre denne vilje i mange sjeler på lignende måte, og alle disse er fremstilt for ham.

V. 17. (Eng. ov.) For jeg er ikke fortapt om jeg tilsynelatende er i mørke, og den skjulte ulykkens natt jeg er i, har dog ikke helt skjult hans åsyn for mig. Enskjønt det kan se ut både i egne og andres øine som jeg er fortapt, er jeg det i virkeligheten ikke, fordi om det ser mørkt ut. Jeg setter min lit til hans godhet, og mitt håp har ikke forandret sig. Hvordan han enn leder mig, er det efter mitt hjertes trang.

24. kap.

V. 1. (Eng. ov.) Den Allmektiges tider er ikke skjult; men de som kjenner ham, ser ikke hans dager.

Job forklarer at tidene og Guds styrelse ikke er skjult for hans venner. De vet at Guds styrelse og hensikt er å sønderknuse dem for siden å opreise dem, å drepe dem for å gi dem liv. Men de vet ikke hvor mange dager han tenker å prøve dem, heller ikke når han slutter. Alt dette er Guds hemmeligheter, som bare han selv kjenner til.