Josef

Josef.

Josef er et velsignet forbillede på troskap imot Gud. Der får man riktig se Guds handlemåte med et menneske. Først fornedrelse ved brødrenes hat og avindsyke. De ville slå ham ihjel, men solgte ham istedenfor som slave. Men Gud sto bak dette. Det var hans vilje at Josef skulle bli stor. Hadde Gud gjort ham stor med det samme, da var det stor sannsynlighet for at Josef ville ha hovmodet seg. Han manglet ballast, og så hadde han kullseilet.

Gud er såre vis. Om også vi skulle døye en smule vanære og fornedrelse, så er det nødvendige ting Gud sender på vår vei for at vi skal få tyngde i livet. Men mange fatter ikke Guds vei med dem. De tåler ikke hans behandling og går i stykker. Det brister for dem, og de gir opp. De blir aldri store.

Da Josef var kommet til gode dager i Potifars hus, kunne man tenke at nu var han befestet og kunne tåle opphøyelse. Men, nei! Det skulle en ennu dypere fornedrelse til, og Gud setter ham i en forferdelig pinlig stilling. Hva skulle han nu? La sin herres hustru få sin vilje med seg og ha en kortvarig nytelse av synden? Mannen ville sikkert aldri få vite noe. Nei! Han ville ikke synde mot sin Gud, så la det skje hva det vil. Han ga seg Gud i vold. Og det fryktelige skjedde: Han ble kastet i fengsel for forsøk på vold. Uskyldig dømt. Skulle man nu ikke tenke at han var blitt bitter i sitt sinn og fristet til å si Gud farvel? Hvor mange av oss ville ha klart en lignende situasjon? Tenke seg å seire i en hård fristelse og så til lønn miste sin stilling og verdighet og bli ansett av alle for en forbryter! Det skulle en veldig kjærlighet og ydmykhet til for å bære det. Men Josef maktet det. Og nu modnes han for sin gjerning som Gud hadde forutsett ham til: å holde mange folk i live i hungersnødens strenge tid. Og nu kunne Gud bruke ham til å knekke brødrenes stolthet og ondskap, så de ble aldeles ydmyke.

Josefs liv var velsignet og herlig. Måtte vi ha slike eksempler for øye, så vi like så trofast tåler Guds behandling med oss, enten det går opp eller ned.