Trefoldig uskyldighet

3-foldig uskyldighet.

II. Dernest anklages vi for alt det vi sier og gjør, det som vi etterpå ser og forstår at vi burde ha sagt og gjort annerledes og bedre. Vi ville gjøre det aller beste, men ser tydelig etterpå at vi ikke har gjort det aller beste, men at vi tvert imot har gjort og sagt det onde og dumme som vi absolutt ikke ville ha gjort.

Dette har den usigelig vise og gudhengivne apostel Paulus gitt en vidunderlig, enestående forklaring på. Og denne hans forklaring er nok noe av det visdomsfulleste som noensinne er sagt eller skrevet:

Rom. 7, 17: «Men nu er det ikke mere jeg som gjør det, men synden som bor i meg.»

Dette er like så enkelt og enfoldig som det er dypsindig. Det er da klart at når det ikke er jeg som gjør det, så kan heller ikke jeg være skyldig. Jeg er altså uskyldig? Ja, man kan jo ikke med rimelighet få sagt noe annet! Like så sant som at Hansen ikke er straffskyldig for det gale som Pettersen har gjort.

Hva er så forklaringen? Hvorledes kan det med rette sies at «jeg» ikke har gjort det som jeg har gjort? Et menneske består ikke bare av en kropp, men av ånd, sjel og kropp. Mitt legeme har nok utført det, men min ånd og mitt sinn har ikke godkjent det og vært med på det. Det er ikke «legeme, sjel og ånd» som har gjort det, altså er det ikke «jeg» som har gjort, men kroppen min. Gjerningen har vært fremdrevet av, eller besmittet av, den del av den iboende synd som jeg ikke er opplyst om ennu, som jeg derfor ikke kan kontrollere eller hindre i å gi seg utslag. Jeg vet ikke hva jeg gjør. Rom. 7, 15 første linje.

Nettopp derfor er det ikke «jeg» som gjør dette, mitt sinn er ikke med på det i det hele tatt. Av denne gode grunn kaller den såre vise Paulus den slags gjerninger for «legemets» gjerninger, altså i motsetning til «mine» gjerninger. Rom. 8, 13.

Vidunderlige, rettferdige og rimelige forklaring og bedømmelse av det sanne forhold! Jeg er også i dette stykke like så uskyldig som jeg er i at jeg i det hele tatt er kommet til denne verden. Det er jo skjedd uten min medvirkning. —

Både Satans og menneskers anklager for «legemets» gjerninger — for alt det som jeg etterpå ser kunne vært gjort bedre, eller burde vært ugjort — er uberettiget. —

III. Og så anklages vi selvfølgelig når vi har syndet, når vi har gitt etter for det onde som vi er blitt fristet til, når vi har gjort det som vi på forhånd visste at vi absolutt ikke burde gjøre, når vi har falt i synd, når vi ikke har holdt ut i å stå imot, i å si «nei» og atter «nei».

Guds løfter går ut på alltid å gi oss seier i alle ting, uten undtagelse, ja å seire likesom Jesus Kristus selv seiret! «Gud være takk», sier Paulus, «som alltid lar oss vinne seier i Kristus.» 2. Kor. 2, 14.

Hvis vi allerede ved Guds store nåde har fått det slik, og er trofast, så lever vi i denne dyrebare 3 foldige uskyldighet, Gud til ære og pris, til ære og pris for ham som har utvirket det.

Og alle som vedholdene søker Gud av hele sitt hjerte, de får det slik, for han som kalte oss, han er både mektig og sanndru. Hans løfter er sanne!

Forts.