Det indre bestemmer det ytre

Det indre bestemmer det ytre.

Lovet være Herren, Israels Gud, han som så til sitt folk og forløste det! Og han opreiste oss et frelsens horn i sin tjener Davids hus, for å fri oss av våre fienders hånd og gi oss å tjene ham uten frykt i hellighet og rettferdighet for hans åsyn alle våre dager. Luk. 1, 68—75.

Dette profeterte Sakarias om Jesus før han blev født. Han så i Jesus en fyrste som skulde frelse dem fra alle ytre fiender. Slik hadde alle profetene profetert om ham, og hele folket forventet ham som en mektig «kong David». Når da Jesus kom, forstod de ham ikke. Han gjorde intet av det de forventet, og dog var det det han gjorde, men ikke på den måte de mente.

Sakarias profeterer: For å fri oss av våre fienders hånd og gi oss å tjene ham uten frykt. Da tenker han på romerne som herjet i landet, og som satte lover og forordninger som hindret dem i deres gudsdyrkelse. Gud hadde sagt: For jeg vil jage hedningene bort for dig og utvide ditt land, og ingen skal attrå ditt land mens du går op for å vise dig for Herren din Guds åsyn tre ganger om året. 2. Mos. 34, 24. Nu kunde de ikke dra op uten frykt for fienden. De sukket og lengtet efter befrielse. De tenkte: Bare forholdene var slik og slik, skulde vi tjene Gud. De forstod ikke at det var deres utroskap som hadde bragt dem i det vanskelige forhold. Men Jesus visste det, derfor begynte han ikke å angripe de ytre fiender, men de indre. Han fordømte synden i kjødet. Rom. 8, 3. Han vidnet om at deres gjerninger var onde, og han sa ingen ting om romerne. Jødene hadde ventet det motsatte, og de begynte å hate ham. Men Jesus visste det var synden i kjødet — egenviljen — som var den egentlige fiende og årsak til all den ytre elendighet. Mot de fiender var det han optok kampen og vant en evig forløsning. Når de fiender var beseiret, var det bare en lek å beseire de ytre.

Syndens menneske skal han fortære med sin munns ånde. Det går i en fart, fordi han på korset har avvæbnet maktene og myndighetene. Kol. 2, 15. Men den kampen var skjult, og ingen kunde følge ham der, da han kjempet så sveden falt som blodsdråper til jorden.

Slik tar de fleste mennesker også feil i dag. De har kun øie for de ytre fiender. De tenker: Hadde det ikke vært så vanskelig hjemme, på arbeidsplassen, og hadde det og det vært anderledes, da skulde jeg og ha tjent Gud. Andre tenker: Hadde jeg hatt mange penger og hatt det slik som den og den, så skulde jeg gjort meget godt, og da skulde jeg vært lykkelig. De tror det er det ytre som skaper det indre. Likeså litt som jødene forstod Jesus, forstår menneskene i dag Guds arbeide. Men enkelte kommer ut av mørke og begynner å forstå at det er det indre som bestemmer det ytre. At dersom de får seier over synden i kjødet — egenviljen — da er det bare en bagatell å ordne op i de ytre forhold. Det kan vi se av det som står i Mal. 4, —: For se, dagen kommer, brennende som en ovn; da skal alle overmodige og hver den som lever ugudelig, være som halm, og dagen som kommer, skal sette dem i brand, sier Herren, hærskarenes Gud, så den ikke levner dem rot eller gren. Men for eder som frykter mitt navn, skal rettferdighetens sol gå op med lægedom under sine vinger; og I skal gå ut og hoppe som gjøkalver, og I skal trå ned de ugudelige, for de skal være som aske under eders fotsåler, på den dag jeg skaper, sier Herren, hærskarenes Gud.

Dette kunde ikke skjedd hvis det ikke hadde vært et forarbeide, hvis Jesus ikke hadde iklædd sig kjød og blod som barnene, og ved døden gjort ham til intet som hadde dødens velde, det er djevelen. Hebr. 2, 14.

Det står: Men for eder som frykter mitt navn, o.s.v. Det forstår vi var noen få i motsetning til mengden som ikke fryktet hans navn. Den kamp de få hadde hatt, var skjult. De var foraktet og hadde likesom ingen makt. Men de vant svære seire over lysten — egenviljen — og Satans makt. Når da dagen kom til å ordne op i det ytre, da gikk det som en dans. Seiren var forut vunnet, nu blev det bare åpenbart. De ugudelige, disse som syntes så mektige, og som dominerte alle vegne, de var som aske under de gudfryktiges føtter, som hoppet som gjøkalver. I sannhet gikk og skal Sakarias profeti gå i opfyllelse.