Dyret eller lammet

«Dyret» eller Lammet.

«Og all jorden undret sig og fulgte efter dyret.» Åp. 13, 3. Eller: «Disse er de som følger Lammet hvor det går.» Åp. 14, 4.

«Og alle som bor på jorden skal tilbede det, hver den som ikke, fra verdens grunnvoll blev lagt, har fått sitt navn skrevet i livsens bok hos Lammet som er slaktet. Dersom noen har øre, han høre!» Åp. 13, 8 og 9. «Og jeg så likesom et glasshav blandet med ild; og dem som hadde seiret over dyret og dets billede og dets navns tall, så jeg stå ved glasshavet med Guds harper i hånd.» Åp. 15, 2.

Når det står at de seiret over dyret, da betyr ikke dette at de kunde hindre eller stanse dyrets gjerning, for det blev gitt dyret makt til å gjøre sin gjerning, 13, 7 og 15. Men det betyr at de stod fristelsen til å bøie sig for dyret og tilbede det imot. De var istedet lydig mot Lammet og fulgte det.

Og når det står i 13, 7 at «der blev gitt det å føre krig mot de hellige og seire over dem, og der blev gitt det makt over hver stamme og folk og tunge og ætt», da betyr ikke dette at dyret overvant dem slik at de bøide sig for dyret og tilbad det og tok dets merke; men det betyr 1) at det hindret og stanset deres virksomhet og 2) at de drepte dem. De kunde slå legemet ihjel, men den ånd og kraft som er i Guds trofaste hellige, den står alle og enhver, ethvert dyr og enhver åndsmakt, maktesløs overfor. Lovet være Gud!

Vi går svære ting imøte, brødre! Gud skal riktig for alvor lage til slutt-scener, dramatiske og storslagne, og vise menneskeheten hvor «store» ting den formår uten Gud og mot Gud og hans hellige, samt Guds egen usigelige makt og ære!!!

At de fleste gudsdyrkere kommer til å svikte, og følge dyret istedenfor Lammet, det er jeg levende overbevist om. Det skal svære gudfryktighetens krefter til å stå imot de kommende åndsmakter som strider mot Gud. Og de fleste gudsdyrkere beviser daglig at det mangler meget på at de er i besiddelse av slike krefter. De svikter for bagatellers skyld. De har årelang øvelse i å svikte, mens Bruden, som følger Lammet hvor det går, har årelang øvelse i ikke å svikte for noen pris. Ved øvelse blir man mester, den ene i å svikte, den annen i å bli stående.

Men akk og ve for en lønn man får for å svikte. Vil man sette sig inn i gjengjeldelsens lover, da bør man lese meget i Åp’s bok. Om vi skal lide martyrdøden, endog efter forutgående «langvarige» pinsler, så er dette allikevel som intet å regne mot den rettferdige hevn som Herren vil utøve mot alle dem som svikter:

«Dersom nogen tilbeder dyret og dets billede og tar merket på sin panne eller i sin hånd, da skal også han drikke av Guds vredes vin, som er skjenket ublandet i hans harmes beger, og han skal pines med ild og svovel for de hellige englers og for Lammets øine, og røken av deres pine stiger op i all evighet, og de har ikke hvile dag eller natt de som tilbeder dyret og dets billede —» 14, 10 og 11. Stakkars mennesker!!!

Hvorledes kan noen, som virkelig har søkt Gud, svikte så grufullt at de tar dyrets merke? Ved troløshet i smått greier man tilslutt å være troløs i stort! Derved at man litt efter litt glir inn under dets makt. Derved at man, for å bjerge sitt liv, bortforklarer — både for sig selv og andre — den uhyggelige kjensgjerning, betydningen av det man gir sig inn under. «De opriktiges rettsinn leder dem —».

La oss våke og bede, og styrke oss i Herren, vår Gud, brødre!