De hungrige og de mette

De hungrige og de mette.

«Salige er de som hungrer og tørster efter rettferdighet, for de skal mettes». Matt. 5, 6.

Tilsynelatende priser alle rettferdigheten, og en skulde tro at det er hunger efter det som er rett, både hos den ene og den annen i verden. Men en forlanger ikke rettferdighet av sig selv, bare av andre. Det er de andre som skal gjøre rett mot en selv; men det er motsatt av å hungre efter rettferdighet.

Det er ingen som av naturen er rettferdig, forstandig eller søker Gud. Alle er avveket, alle er blitt uduelig, nemlig til å gjøre det som er rett.

Guds Ånd virker hunger efter rettferdighet i alle de menneskehjerter som tar imot hans ord. Erfaringen viser at de er i mindretall, tross Jesus sier de er salige, og de skal mettes med rettferdighet.

Hungeren efter rettferdighet åpner våre øine for vår egen urettferdighet og uduelighet til det gode. Den driver oss inn i bønn til Gud, som både kan og vil hjelpe. «Herrens øine farer over all jorden, forat han med sin kraft kan støtte dem hvis hjerte er helt med ham.» 2. Krøn. 16, 9.

Når vår egen urettferdighet blir oss utålelig, da er vi mottagelige for den Hellige Ånds arbeide til rettferdighet. Vi blir da ført over fra mørke og Satans makt til lyset og Guds makt.

Og om vi enn kjenner motstand i vårt kjød, så er vår ånd innstillet på å følge Kristus hvad det enn skal koste. — Alt det man må lide for å komme frem til livsens rettferdighet, er intet å akte, for kjærligheten til Gud utholder alt, og håpet om evig herlighet holder oss oppe. Dessuten veier gleden og freden som Gud gir, langt tyngre i vektskålen enn nytelsen av å leve sig selv.

Hungeren efter rettferdighet virker som en kraft som driver en frem på Guds vei. En lar sig ikke tilfredsstille eller mette før en får del i Kristi liv. Av alle trengsler kommer de ut rikere og saligere enn før; intet makter å ta freden og gleden bort; den er evig.

«Arbeiderens sult arbeider for ham; for hans munn driver ham frem.» Ords. 16, 26.

Det står om Jesus: «Fordi hans sjel har hatt møie, skal han se det og mettes,» Es. 53, 11, nemlig ved at Herrens vilje har fremgang ved ham. Fordi han gikk inn i de ferdiglagte gjerninger og ikke unddrog sig møien, kunde Faderen velsigne og ophøie ham. Intet av alt Guds frelsesverk er vilkårlig, men alt er lovmessig. Hvad vi sår, får vi og høste.

Vi formanes i Skriften til å stride, kjempe, løpe, strebe, gjøre oss møie, trenge oss inn, rive til oss, legge vinn på, legge enn mere vinn på, ikke unddra oss o.s.v., og alt dette gjør oss salige, når vi ved Jesu Kristi nåde får utført det til Guds velbehag. Det tilfredsstiller hungeren å gjøre det.

Jesus sier: «Ve eder, I som nu er mette! For I skal hungre. Ve eder, I som nu ler! For I skal sørge og gråte.» Luk. 6, 25.

De mette har ingen sorg over sin egen urettferdighet, uten når det går så langt at deres ære lider av det; men de plages så meget mere av de andres urett. De går på møter og hører Ordet blir talt, og de deler det ut til de andre, som det passer så godt på. Selv er den mette rikelig fornøid ved å høre Ordet, for på den måten får man jo ved kunnskapen makt til å behandle de andre så meget mere. Det gjelder jo å ha godt grunnlag for sin dom og baktalelse.

De følger sitt naturlivs tilbøielighet, og synes alt er i orden når de har hørt hvordan det skal være. Noget mer enn det har man ikke trang til for sig selv. Jesus sier: Ve eder! I evigheten lang skal I hungre uten å kunne mettes: Den behandling var altså den eneste som kunde hjelpe dem.