Opgående lys.

Bønn.

Bønn er ikke bare for å få noe bestemt, men og for å være for Guds åsyn. En ber sig inn i Guds Ånd — bort fra verdensånden, Da passer det og godt med tilbedelse — fordype sig i Guds storhet. Også takksigelse hører hjemme her.

Bønn bare med forstanden blir noe tørt, og bare med Ånden blir opbyggelse for en selv. Bønn med forstanden og hengivelse i Ånden gjør det opbyggelig for alle. 1. Kor. 14, 15.

Anderledes blir det når en ber om en bestemt ting, da må en forvente det. Ofte er slike bønnekamper ikke gagnlige i menigheten, men bør utkjempes i lønndom, uten en da vil ha forbønn i samme sak. Som oftest kan en samle hver bønn i de ord: «Mere av Gud». Den trang bør alle ha, derfor bør alle være innstilt på å delta i bønnemøter.

En er så klok når en ber. Så altfor klok. Uten at vi blir som barn, kan vi umulig komme i bønneforbindelse med vår far i himmelen. Gud kan kun meddele sig til den enfoldige som opløfter hellige hender. Og en slik sjel fyller han med sig selv, og bedre bønnesvar kan ingen få.

Gud skal tilbedes i Ånd og sannhet. Det må være sant at det jeg ber ham om, virkelig er blitt et behov for mig. Da tilber jeg i sannhet. Når jeg så skyver alle menneskelige fornufthensyn tilside og er som et lite barn overfor sin store far, da tilber jeg i Ånd. Det store, sterke, stive, stolte, forferdelig kloke menneske må brytes ned for å kunne møte Gud.

Gud vet om alt det vi trenger. Vi vet ikke hvad vi skal be om slik som vi trenger det, men Ånden kommer oss til hjelp, i denne vår skrøpelighet. Skal vi be efter Guds vilje, så vi blir bønnhørt, må vi finne frem til det som Ånden går i forbønn for oss om. Den gir oss ord som dekker de uutsigelige sukk efter den frelse som vi håper på og stunder efter med tålmod. Da blir det nødrop fra hjertets innerste og ikke tomme ord.

På møtet blir det av en og annen begjæret forbønn. Husker en på den person når en kommer hjem? Bønn er et arbeide!

Gud hører bestandig bønner fra en sjel som hungrer efter å bli frelst. Når medmenneskenes nød blir min nød, da er det ofte en mangler ord, men hjertet er fullt av usigelige sukk som er velbehagelige for Gud.

Gud vet om alt hvad jeg trenger, og vil også gjerne gi, men han ser efter troen, og det er det som er hovedsaken. Da blir det ikke behov for mange ord i bønnen, men tro og tillit. Gud ser i lønndom og hører i lønndom. Derfor er det ikke i dypeste forstand ordene, men hjertets stilling det kommer an på. Gud vil at vi skal trenge inn på ham.

En må be i tro på at en får det som en ber om. Det er almindelig å gjøre en masse kunster både for Gud og mennesker. Det gjør en ofte uten en selv merker det, og andre tenker heller ikke stort over det. En skal ikke be for å fylle ut i bønnemøtet eller for å tekkes mennesker.

Bønn står i nøie forbindelse med ens sinn. Har en godt sinnelag, vil en be efter hjertets trang i Ånd og i sannhet. Når en er villig til å avlegge synden, blir bønnen hørt. Gud akter ikke på tomme ord.

Alle så beder vi vel stadig i Ånden, men det tilfredsstiller ikke alene. Vi må også på kne i lønnkammeret. Men så kjenner vi enkelte ganger uvilje til å be. Da må vi bryte igjennem.

Når vi ber om å bli frelst fra en synd eller skrøpelighet, må vi holde fast på at vi har bedt Gud om hjelp, og så vandre i troens lydighet.

Hvad er det som gir oss årsak til å be? Det er selvfølgelig nøden. Jesus lærer oss å be om at Guds vilje må skje på jorden som den skjer i himmelen. Det er meningen at vårt liv skal leves så fullkomment her på jorden som Jesus levet sitt liv i sitt kjøds dager, og da får vi noget å be om. Må Gud gi oss en fattig ånd så vi alltid kan be og ikke bli trette.

Den form for bønn som omtales i Ap. gj. 4, 24, at de samdrektig løftet sin røst til Gud, er mindre praktisert; men den har sin store berettigelse.

Mange går omkring og føler trang til å be, og riktig få rope ut, men alle vegne er det folk, så det er vanskelig å få lønnkammerbønn uten en nesten må hviske. Er en langt inne i skogen, så syns en det tasler rundt omkring sig. Da er det en vederkvegelse å komme inn i et bønnerum hvor alle ber på en gang. Der kan en kaste sig ned og rope ut efter sin trang uten å vekke opsikt eller bli betraktet. Mange forstår ikke å benytte sig av en slik anledning, men de blir optatt med å betrakte de andre, og de syns, «dette her er det da ikke noe greie på».