Bønneansvar

Bønneansvar.

«Jeg søkte blandt dem efter en mann som vilde mure op en mur og stille sig i gapet for mitt åsyn til vern for landet, så jeg ikke skulde ødelegge det; men jeg fant ingen.» Esek. 22, 30.

Ondskap og straffedom velter inn hvor der ikke er bygget op en sterk bønnens mur. Men hvem har kjærlighet og utholdenhet til å stille sig i gapet for Herrens åsyn med en mur av bønner for land og folk, for den levende Guds menighet, for sitt hjem og sitt eget liv? Ja, her skal det kjærlighet til som utholder alt, tror alt, håper alt og tåler alt for sjelenes frelse. Det almindelige er at man trekker sig unda dette bønneansvar, og regner med at det er andre som varetar denne gjerning. Det blir så bare å be en kort bønn for sig og sine en gang imellem.

Mange sier at de har overlatt sine barn, menneskenes nød og lidelser og ellers alle ting i Guds hånd, da de regner med at alt går efter Guds forut bestemte plan, som ikke kan forandres. Ved denne innstilling er de omtrent sløvnet helt av for bønnens veldige gjerning. Dette er ingen hvile i Gud, men likegyldighet og dovenskap.

Gud har satt lover for bønn, og han handler efter de helliges bønner. Gud vil vi skal be, og Jesus lærer oss å be, ikke almindelige bønner, men inntrengende og utholdende nøds og hjertebønner for en selv og andre. Se Jesu lignelser om bønn i Luk. 11. og 18. kap. Slutter vi å be, så slutter Gud å gi, og vi blir stående der fattige, blinde og nakne når det gjelder alle åndelige verdier. — Vår tro og innstilling må være at alt kan forandres ved bønn. Dette ser vi nok av eksempler på i Skriften. Var det ikke slik, så kunde vi jo helt slutte å be, og så regne med at Gud vil styre alt med sin visdom. Ved bønn blir vi Guds medarbeidere, og i forhold til vår bønn får vi del i alt det gode som Gud virker og skaper.

Vi må alltid forbli i bønnens Ånd om vi skal bevare vår plass på Sions berg, seirende over vår motstander, som er djevelen. — Ved bønn for Herrens åsyn forsvinner alt hårdt og stivt. Det blir ingen plass for bitre røtter eller store tanker om sig selv. En bevares i ydmykhet og åndens fattigdom, og behovet av alt det Gud kan gi, vokser stadig eftersom en ser menneskenes nød og lidelser og sin egen elendighet. En får et ømt og tilgivende hjerte som er istand til å glemme, tilgi og elske. Sløvner man av i bønnens tjeneste, så kommer snart det kolde og stive inn i hjertet, og det varer kanskje ikke lenge før man tar strupetak på sin bror og krever sin rett.

Må ingen av oss være en innfallsport for Satan, så noe av det onde gjennem oss skulde få trenge inn i menigheten. Men må Guds visdom og godhet gjennem oss trenge inn til rik velsignelse.

Hvor nødvendig er det ikke at foreldre holder bønnens mur høi og sterk omkring sitt hjem til vern mot ondskapens makter. Det er ikke lett for verdslighetens ånd å trenge inn i et slikt hjem. Men varetar man ikke denne gjerning med flid, så har man tapt slaget og åpnet adgang for mørkets makter. En av de større barna er kanskje en luke i muren, hvor det lykkes Satan å trenge inn i hjemmet med synd og verdslighet, om enn i svært fine former til å begynne med. Her må det ekstra bønn, formaning og kamp til i det aller tidligste stadium forat luken i muren kan bli lukket igjen, hurtigst mulig. Blir det aller minst av verdensånden oversett og godtatt, så gjør den stadig større inntog og setter sitt stempel på flere av barna og på hele hjemmet. En kan komme i troende hjem hvor f. eks. den eldste datter har åpnet sitt hjerte for verdensånden. Hun har kortklippet og krøllet hår og har vært hos fotografen og gjort sig til så godt som mulig for å få sig et billede efter denne verdens vis, kanskje efterapende en eller annen filmstjerne. Dette fotografi er kanskje også blitt forstørret og så med sine troende foreldres godkjennelse satt op til pryd i hjemmet. Verdensånden og forfengeligheten er dermed blitt anerkjent i dette hjem. De yngre søsken går og ser på dette «pene» billede, som i Guds lys er heslig og stygt, og den samme ånd glir inn i dem. Mange har også fullt op av billeder som bærer preg av synd og verdslighet fra den tid man var ufrelst og likeså fullt op av dårlig litteratur. Alt dette er gift som kan forderve hjemmet, og mot alt slikt bør mani gå likeså radikalt til verks som Josias i 2. Kong. 23. Se også Ap. gj. 19, 19. — En synes kanskje det er svært når den første sigarett blir tendt i hjemmet av en av sønnene, men en lar det passere, og snart røker og prater man som i et vertshus.

Foreldre er ansvarlig for den ånd som er rådende i hjemmet. Det må vises i praksis at Kristi Ånd er sterkere enn verdensånden, og at man er hode og ikke hale. Alt i hjemmet må bære preg av gudsfrykt og tekkelighet. Er Kristi Ånd den rådende, så vil barna få ærefrykt for sitt hjem, og de får neppe frimodighet til å røke i hjemmet eller svinse rundt med håret fullt av krøllnåler. — Som moren så datteren, sier ordspråket, og det passer sikkert i de fleste tilfeller. Dersom en mor aldri så lite ser op til det store i verden, så vil det tross bønn og formaning sette sitt stempel på barna. De får en vrangforestilling til livet om hvad som i Guds lys er stort og smått. En mener å ville sine barn vel, men i virkeligheten ofrer man dem til avgudene på høidene og utleverer dem derved til onde åndsmakter.

Det gjelder å trenge med nødrop inn på Gud i bønn så en blir gjennemtrengt av Kristi Ånd, og be inntil denne Ånd får gjennemtrengt hele hjemmet, så det blir et hjem med kjærlighet, fred og velsignelse midt i verdensmørket. Menigheten med mange slike hjem blir da som den skal være, en stad på berget, oplyst av Guds herlighet.

Jerusalem sank på underlig vis, og slik synker det hele uten bønnens Ånd; men ved bønn bygges både hjem og menighet op til en Guds bolig i Ånden, til pryd på Jesu Kristi dag.

La oss også kjenne bønneansvar for den tid vi lever i, da store forandringer i alle retninger kan skje ved bønn.