Fullkommen!

Fullkommen!

«Jesus sa til ham: Vil du være fullkommen, da gå bort og selg det du eier, og gi det til de fattige, så skal du få en skatt i himmelen; kom så og følg mig!» Matt. 19, 16—22.

Det må altså settes noe inn på å få en skatt i himmelen — følge Jesus og bli fullkommen! Dette forstår nok også de aller fleste, men de ser det som uopnåelig. Dog, Jesu ord kan ikke gjøres ugyldig. Vil du? — spør han også idag. Hvad fattes mig ennu? spurte den unge mann. Gjennem all sin gammeltestamentlige gudsdyrkelse kjente han at noe fattedes, og dette hadde drevet ham til Jesus. Nu hadde han sin store anledning til å gå inn til selve livet, v. 17, men porten var smal og inngangen var av en ganske annen beskaffenhet enn den unge mann hadde regnet med. Han gikk derfor bedrøvet bort.

Han hadde ikke Davids sinnelag der David i salme 119, 80 skriver: «La mitt hjerte være fullkomment i dine forskrifter.» Med et slikt sinnelag blev David mannen efter Guds hjerte — det fullkomne hjerte.

Paulus skriver i 2. Kor. 13, 9: «For vi gleder oss når vi er skrøpelige, I derimot sterke, dette beder vi og om at I må bli fullkomne.»

Det fullkomne lå i å glede sig når de var skrøpelige. Å glede sig når en kjenner sig sterk, kan noen og hver gjøre. Pauli skrøpelighet hadde ikke noe med synd å gjøre, men i dette å forlate all sin selvtillit!!! Da blev Gud hans styrke, og Kristi kraft — den fullkomne — fikk rum hos ham. Han hadde «solgt» alt det han eide! Han nådde bunnen — blev et intet! Det var det den rike mann gruet for — døden over hans selvvalgte ofringer. Han vilde ikke gi sig selv. Det var det Titus hadde gjort, og da bestemte Gud dybden av deres offer, og det blev et fullkomment kjærlighetsverk. 2. Kor. 8, 1—7. Sardes menighetens gjerninger var ikke funnet fullkomne av de syv Guds ånder. Det var kun noen få navn som ikke hadde smittet sine klær.

En kan heller ikke bli stående som lem på Kristi legeme uten denne fullkommengjørelse. Efes. 4, 12.

Loven førte ikke frem. Det levittiske prestedømme maktet det ikke. Men Jesus — det bedre håp — det Melkisedekske prestedømme, fører frem!! Det var Jesu prestegjerning som den unge mann vek tilbake for. «Selg alt!!» — så dypt gikk kniven.

Var det da fullkommenhet å vinne ved det levittiske prestedømme, hvad trang hadde det vært til at en annen prest skulde opstå efter Melkisedeks vis. Trangen til den gamle pakts hellige stod til det fullkomne. De stundet efter det bedre, det himmelske, derfor skammet Gud sig ikke ved dem, men har gjort en stad ferdig til dem — den fullkomne. Denne staden venter de på. Staden er bruden — det er dig — du som er lem på Kristi legeme. De venter på din fullkommengjørelse! For de kan ikke nå fullendelsen uten oss!!!

Må hjertets øine oplates også for denne side av vårt kall — vårt fullkomne kall.

Vil du? — så vil også han dyktiggjøre dig.