Åndens åpenbarelse

Åndens åpenbarelse.

Når man har levd en tid som kristen, har man til tider kjent hvordan Guds Ånd har ledet og drevet en på ens veier og i ens handlinger.

De som drives av Guds Ånd, er Guds barn, og enhver gis Åndens åpenbarelse til det som er gagnlig.

Når man ikke er nidkjær til å være lydig og i å ofre sig selv, får man ikke mere åpenbarelse om det som er gagnlig, men tar da ubevisst en erstatning for Åndens ledelse, som ligner meget den ekte. Resultatet blir tap på frelse, visdom og dom.

Åndens åpenbarelse gis bare ad troens vei. Den fører alltid til handling, ofte bare et skritt ad gangen, og ved dette bringes det dom over selvlivet.

Om det vedblivende skal være åpenbarelser til det gagnlige, vil vi kjenne en fryktelig makt fra de onde ånder, som ved vårt og andres kjød står oss imot på de gagnlige veier i Kristi fotspor. For Paulus gikk det så vidt at han bare hadde det svar hos sig selv, døden. 2. Kor. 1, 9.

Dog, dette er en nødvendighet og et sikkert kjennetegn på de rette veier og de tilrettelagte gjerninger.

Paulus gjorde ikke noe i lettsindighet eller på kjødelig vis. 2. Kor. 1, 17—20. Når man ikke får åpenbaring, drar man en kjødelig slutning, som i all almindelighet er blitt til en Åndens åpenbaring, ja Åndens ledelse. Hvad er Åndens åpenbaring annet enn lys over veien, nemlig livets Ånds lov, rom. 8, 2, men samtidig også et kors for fiendskapet i mitt kjød. Å beslutte sig efter kjødet vil f. eks. si: Blir det fint vær søndag, skal jeg på skogtur, eller hvis det blir regn, skal jeg ikke på møte, eller jeg kjente at jeg skulde glede en med et besøk, men så traff jeg en annen, så det skulde vel være så.

Så blir det da ja og nei i mitt liv, tilfeldig slumpetreff, og dette lever man høit med som Åndens ledelse. Hvad skal vi med Åndens åpenbarelse når man beslutter sig ved å telle på knappene. Nei, la oss fornekte oss selv, vår lyst, da ledes vi rett, uten større tegn og veivisere.

Da Elisa sendte sin tjener Gehasi til den sunamittiske kones gutt for å legge sin stav på guttens ansikt, fikk han befaling om ikke å hilse på noen på veien. Skal Ånden vedblivende lede oss, må vi ikke la oss lede vill av hendelser, tilfeller og vanskelige forhold; ja ledes man vill, blir det en avledelse av Guds vilje. Istedet burde det bli en prøve for hvor fullviss vi er i troens gjerning, om vi virkelig vil Guds vei, og hvor meget pris vi setter på å miste livet. Det gjelder å benytte slike anledninger til å bevise at Guds forjettelser er blitt ja og amen for oss ved ham.

Lar du dig lede vill fra Guds vilje, kommer du i mange vanskeligheter. Fornekt dig derfor alltid selv og dø. Du vil da erfare en frigjort ånd, trøst og frimodighet, med tro på at Gud opreiser de døde. 2. Kor. 1, 9—10.