Ufredsætten - fredsætten

Ufredsætten.

Denne ætt fyller jorden, og dens idretter er vel kjent, men alt for lite eftertenkt, og alt for lite dømt og fordømt. Diskusjon, trette, selvklokskap, kritikk, knur, klage, anklage, misunnelse, avind, baktalelse, hat, dømmesyke, skjellsord, skillsmisser, forbannelse, slagsmål, mord og partier er dens verk.

Hvor betegnende at det står at ufredsættens isse skal fortæres! For det er hodene man «legger i bløt», idet den ene vil overgå den annen i å være gløgg og skarp til å si hverandre imot, og resultatet er strid og ufred alle vegne. Alle disse dumme selvkloke issene er arnestedet for all denne elendigheten som fyller hele jordkloden.

Alt dette er ikke bare ufullkomment, men det er forbannet. Resultatene er ødeleggelse, død og fortapelse.

Til denne fordervede ætt kom Fredsfyrsten, Es. 9, 6, med sitt fredsbudskap for å omskape hver den som vil, til borgere i sitt fredsrike. Intet under derfor at en hel himmelsk hærskare lovet Gud og sang: «Fred på jorden!» den gang Fredsfyrsten blev født til verden.

FREDSÆTTEN.

Men det må fødes et nytt liv, et nytt sinn og vesen, før man i gjerning og sannhet kan vise sig å være blitt en borger av fredsriket, en som er sin himmelske Fader lik, en som lar sin sol skinne og velsignelsens regnstrømmer falle både over gode og onde, både over rimelige og urimelige.

Disse borgere, denne ætt, fredsætten, er salige på alle sine veier midt iblandt ufredsættens mylder av verdslige og religiøse mennesker, nettop fordi de holder fred. De er fredsommelige.

«Salige er de fredsommelige!»

For å kunne bevare fred er det nødvendig å betale prisen. Alt går lovmessig for sig. Det er påkrevet å følge Fredsfyrstens eller fredsrikets lover.

Den gamle lov var: «Øie for øie og tann for tann.» «Men jeg sier eder», sa Fredsfyrsten, «at I ikke skal sette eder imot den som er ond mot eder; men om noen slår dig på ditt høire kinn, da vend også det andre til ham, og om noen vil føre sak mot dig og ta din kjortel, da la ham også få kappen.»

Dette er i sannhet fredslover, slike lover som fredsætten følger i det daglige liv.

Ufredsætten derimot, svarer med samme mynt. Den mangler kjærlighet og tåler derfor ingen urett. Når stridshansken blir kastet, tar den straks op hansken og begynner striden. Men fredsætten lar bare stridshansken ligge der, og striden er dermed avblåst før den får begynt.

Velsignede Guds fred!