Hva skjuler lerkaret?

Hvad skjuler lerkaret?

«Men vi har denne skatt i lerkar, forat den rike kraft skal være av Gud og ikke av oss.» 2. Kor. 4, 7.

Vårt legeme er i sannhet et lerkar. Det er dannet av jordens muld og næres av det som vokser op av jorden. Men nu blir spørsmålet: Hvad bor det i dette lerkaret? Paulus hadde en rik skatt fra Gud i sitt lerkar. Men hvor rik den skatten enn var, så forblev Paulus’ legeme å være et lerkar som var forkrenkeligheten underlagt. De fleste så bare lerkaret, og de hadde ingen respekt for den skatt som var i det. De så han var et menneske som dem, og hadde ikke sans for noe mere.

Slik var det og med Jesus. Det står om denne verdens herrer at de korsfestet herlighetens herre. De så bare lerkaret, og når Jesus talte om at han var Guds Sønn og skulde opreise dem som trodde på ham, sa de: «Er ikke dette Jesus Josefs sønn, hvis far og mor vi kjenner.» Joh. Ev. 6, 42 og 8, 53. De forstod ikke at det var det som bodde i lerkaret, som betydde noe, og ikke lerkaret. For hele guddommens fylde bor legemlig i ham. Kol. 1, 19, og 2, 10.

Lerkaret har alltid vært som et dekke over den herlige skatt fra Gud, og de hellige er blitt foraktet av dem som ikke har sans for skatten. Likesom Jesus, så har alltid de hellige fått det spørsmål foraktelig rettet mot sig når de har frembåret sitt vidnesbyrd: «Hvem gjør du dig selv til?» Og mange ganger har nok det ønsket kommet op i den gudfryktige: Gid også kroppen kunde forvandles likesom min ånd helliggjøres, og når de har vært dypt nede i forakt, har de ønsket en forklarelse som Jesus hin gang på berget, men nei. Vi må være tro i fornedrelsen og glede oss i løftet at når Kristus, vårt liv, åpenbares, da skal vi åpenbares med ham i herlighet. Kol. 3, 4. 2. Tess. 1, 10.

Men legemet er ikke bare et dekke for skatten fra Gud, det er og et dekke for Satans fylde.

«Så råder jeg dig at du kjøper av mig gull, glødet i ild, forat du kan bli rik, og hvite klær, forat du kan klæ dig i dem og din nakenhets skam ikke skal bli åpenbaret.» Åp. 3, 18.

Når menneskene skal gå ut av legemet og møte Gud, vil mange som Adam efter fallet, føle sig nakne. Det er mangen hatefull ånd som gjemmer sig bak et smilende ansikt, og er det en som vil bedra dig, så viser han et godt ytre; ved et velvillig og elskverdig ytre dekker han over sin bedragerske ånd. Hadde han mistet lerkaret, vilde han følt sig temmelig naken.

Tenk dig en forsamling av mennesker. De sitter der alle kanskje på en kristelig fest, pyntet og blide. Alle ser fromme ut. Tenk dig så at de plutselig mistet legemet, og du så deres ånd sitte der, da vilde du nok få se et forferdelig syn. Én sur og gretten, én full av avind og misunnelse, én gjerrig og lysende av havesyke, én utuktig og full av begjær, én æresyk og full av forfengelighet som en narr o.s.v., synder de levet i og som de ikke lenger med lerkaret kunde dekke over.

Derfor må vi jage efter helliggjørelse, uten hvilken ingen skal se Gud. Hebr. 12, 14. Måtte vi ved de dyre løfter vi har, få del i guddommelig natur. 2. Pet. 1, 4. For vi er av Gud tatt ut til frelse ved helliggjørelse av Ånden og tro på sannheten, som han kalte oss til ved evangeliet, forat vi skal vinne vår Herre Jesu Kristi herlighet. 2. Tess. 2, 13—14.

«Se, jeg kommer som en tyv; salig er den som våker og tar vare på sine klær, så han ikke skal gå naken, og de skal se hans skam.» Åp. 16, 15.

Vi er alle i lerkaret; men det blir stor forskjell på resultatet av den tid vi er i lerkaret. Vi kan vinne Jesu Kristi herlighet, og da skal også vårt fornedrelseslegeme forvandles til likhet med hans herlighets legeme. Fil. 3, 21. 2. Kor. 5, 1—3. Eller du kan forkaste evangeliet og forbli i dine synder — hykle dig igjennem verden inntil en dag din nakenhets skam blir åpenbar, og du blir kastet utenfor sammen med de redde og vantro og vederstyggelige og manndraperne og horkarlene og alle løgnerne. Deres del er i sjøen som brenner med ild og svovel; det er den annen død. Åp. 21, 8.