Selvforsakelse

Selvforsakelse.

«Da sa Jesus til sine disipler: Vil nogen komme efter mig, da må han fornekte sig selv og ta sitt kors op og følge mig.» Matt. 16, 24.

Profeten Esaias sier oss at Herrens Ånd hvilte over Jesu person, visdoms og forstands Ånd, råds og styrkes Ånd, den Ånd som gir kunnskap om Herren og frykt for ham.

Ved denne Ånd bar han sig selv frem som offer. Hebr. 9, 14. Allerede snart blev Jesus ved visdoms og forstands Ånd — åpenbaringsånden — ført til lys og forståelse av hvad som skulde forsakes. Ja, allerede da han trådte inn i verden, sa han: Jeg kommer, o Gud, for å gjøre din vilje. Jeg kan ikke gjøre noget av mig selv, bare det Sønnen ser Faderen gjør. — —

Det var altså sig selv han fornektet. Det er også mig selv som skal fornektes.

Hvad som skal fornektes, kan ikke opstykkes i dette eller hint. Det er den skrøpelige barnelærdom som gir slike bud: Ta ikke! smak ikke! rør ikke!

I den gamle pakt måtte man opstykke det forsakende, for lovens lys rakk bare til det som var utenfor legemet. Det som kan pekes på.

Det var først ved Jesu Kristi inntreden i verden at Herrens Ånd — åpenbaringsånden — kunde gi lys innenfor legemet, og åpenbare forsakelsens skjulte rot — selvet!!

Når der da ennu er diskusjoner og spørsmålsaftener over hvad som er synd eller ikke, så er man langt borte fra den dype forsakelse som gir sig til kjenne i en selvforsakende ånd. Når man lar synden dreie sig om røk, drikk, dans, kino o.s.v., Lever man ennu i det gamle, som bare hadde det utvortes for øie — ting der kan pekes på.

Det går godt an å fornekte disse ting og allikevel leve sig selv.

Om Jesus lyder det: «— — og han oplot ikke sin munn, lik et lam som føres bort for å slaktes, og lik et får som tier når de klipper det; han oplot ikke sin munn.»

Her kommer fornektelsens dype grunn frem — det som ikke kan pekes på — det som tilhører Guds rike: Den indre avholdenhet!! Den som lider i stillhet, som ikke gjør krus eller nummer av sin forsakelse. Lik et lam som tier! Som salver sitt åsyn, som Jesus sa: Når du faster (avholder, eller fornekter dig), da salv ditt hode og vask ditt ansikt, for at ikke menneskene skal se (peke på) at du faster.

Å skjule sig, stillhet, taushet, er den sanne selvforsakelse, motsatt ugudeligheten, der er som det oprørte hav.

David vil i 39. salme, skjule sin store lidelse for sine omgivelser — ved å legge munnkurv på sin munn.

Jeg var taus, sier han, og var aldeles stille.

Hvor lønnsomt vilde det ha vært for David om han var blitt i denne forsakende stillhet!

Men det gikk ham denne gang som det hender med så mange: Mitt hjerte blev hett inneni mig — jeg talte!!!

Der brast det!

Tungen settes i brann av helvede, sier Jakob.

Hvor ofte har vi kjent denne «helvedesvarmen» komme op i vårt hjerte når vi møtte krysninger i livet. Hvor vilde ikke tungen ta igjen, f. eks. i stridsspørsmål.

Hvad er sannhet? — spurte Pilatus. Men Jesus taug! Efterfølg mig — fornekt dig selv — lik et lam som tier!

O, du lite aktede stillhet. Du som har båret og bærer de største helter på denne jord. Bak din, for det menneskelige øie ugjennemtrengelige mur er de gjemt til opstandelsens morgen — da alt som har vært skjult, skal bli åpenbaret. Hvor lønnsomt da å ha meget skjult — hvor lønnsomt da å ha vært flittig til å salve sitt hode og vaske sitt ansikt!!!

Da Isak en dag gikk ut på marken for å ha en stille stund — 1. Mos. 24, 63 — møtte han Rebekka, sin brud.

Aldri kommer vi vår brudgom så nær som i den forsakende stillhet.

Der møtes brud og brudgom — blir ett kjød — et korsfestet kjød.