Å bie på Herren å være stille

Å bie på Herren, å være stille.

Den ugudelige kan ikke være stille, Esaias 57, 20, men er lik det oprørte hav.

Alle sjelens mangfoldige lyster og begjæringer, alt hvad man absolutt vil og ikke vil, liker og ikke liker, synes og mener og føler, og alt hvad man ikke vil eller kan finne sig i, all ens synd og bærme, alt dette gjør at man umulig kan være stille. Sammenligningen med et oprørt hav er meget treffende!

Man må frelses fra alt dette; det må dø før man kan bli istand til å være stille på motgangens dag, før det kan bli havblikk i ens indre. —

Således står det også om tungen, den som skal formidle all denne uro og bærme som dette sjelens hav inneholder: «Som en verden av urettferdighet står tungen blandt våre lemmer.» «Men tungen kan intet menneske temme, det ustyrlige onde!» Jak. 3. Dette frådende hav skyller op skarn og dynd, Es. 57, 20, i form av: utidighet, vrede, hissighet, bitterhet, hån og spott, knurr og klage, anklage, bebreidelse, dom og fordømmelse, baktalelse, trette og spetakkel o.s.v. o.s.v.

Men — ære være Gud — hvad intet menneske kan temme, det kan Gud temme, det kan temmes ved Guds kraft!

Når — ved Guds nåde og kraft, ved hel hengivelse og tro — sjelen med alle dens lyster og begjæringer, med all dens bærme og uro, blir uttømt til døden, da faller tungen til ro av sig selv ifølge alminnelig gjeldende naturlover. — — —

David synger herlig og vidunderlig om Guds store verk med ham, i Salme 131: «Sannelig, jeg har fått min sjel til å være stille og tie likesom et avvent barn hos sin mor; som det avvente barn er min sjel hos mig. Vent på Herren, Israel, fra nu av og inntil evig tid!»

Noe så stort! Og noe så betegnende! Skulde en noensinne ha hørt maken!? —

Alle syndere, enten de er omvendte eller uomvendte, alle som ikke lever et seirende liv, de ligner spedbarn som ikke er avvent! Ja, så sant! Det er skrik og bråk, grin og graul både sent og tidlig! Et skrik efter å få viljen sin frem!!! Ja, det hender at de skriker sig helt bort, så de blir blåsvarte i ansiktet. —

Slik hadde det også vært med David. Men nu sang han vakkert til Herrens pris at hans sjel var hos ham som det avvente barn hos sin mor. Dette barn skulde aldri mer legges til brystet!!! Det var avvent for evig!!! Det skulde aldri mer få denne sin oprinnelig vilje frem! Den var for bestandig død og uvirksom. — — —

Hvorledes er det med din sjel, kjære bror og søster? Har du fått den til å tie? Fortsetter den å skrike, da kommer dette av at du fortsettende føier den. Føi den ikke mere, gi den aldri mere medhold, så blir den snart stille! Og da kan du også med jublende røst synge Salme 131. —

Vi kan spørre: Hvor lenge skal vi være stille under de mange pinlige situasjoner? Hvor lenge skal vi vente? «Inntil evig tid», var svaret. —

«Døm derfor ikke noe før tiden, før Herren kommer ...» 1. Kor. 4, 5. Det fullkomne er bestandig å vente til Herren kommer, enten det gjelder å felle en dom eller det gjelder noe annet. Han alene treffer det rette, og fra ham alene kommer all god og all fullkommen gave. «Menneskehjelp er forfengelig,» sier Skriften.

«Så I styrkes med all styrke efter hans herlighets kraft til all tålmodighet og langmodighet.» Kol. 1, 11. Dette uttrykker just den samme sannhet. Med all tålmodighet og all langmodighet — med all Guds fylde av disse egenskaper — blir det en uendelig venten og bien, en uendelig stillhet!

At man er stille, viser og beviser at man ikke er stor og klok i sine egne øine, at man ikke setter sin lit til sig selv, til sin egen forstand og duelighet, men setter all sin lit til Herren. Og just dette er usigelig velbehagelig i Guds øine. Av denne grunn synes Gud særskilt godt om en stille og saktmodig ånd, og særskilt dårlig om en opblåst, fremfusende, bekymringsfull, vredaktig og trettekjær ånd, allermest da hos slike som er i underordnet stilling og forhold. Peter uttrykker dette så klart og sterkt: «Deres pryd skal ikke være ...... men hjertets skjulte menneske i den uforgjengelige prydelse med den saktmodige og stille ånd som er kostelig for Gud.» 1. Pet. 3, 3 og 4.

Ja, denne pryd er vakker! Og den er kostelig! Den klær alle! Men den er meget kostbar å anskaffe! Den koster alt: et helt hav av: jeg vil, jeg liker, jeg syns, jeg mener, jeg forstår, jeg kan, jeg har rett, jeg krever, jeg må ha, jeg er absolutt nødt til, jeg finner mig ikke i, jeg husker det aldeles sikkert, jeg, jeg, jeg.

Vil man betale med alt dette, da kan man pryde sig med en stille og saktmodig ånd som er så kostelig for Gud, og også for mennesker. Den rake motsetning til en sådan fager sjel, er f. eks. en skravlekjerring. Noe så avskyelig!

Ikke bare på det åndelige område har dette sin gyldighet, men også når det gjelder det jordiske, f. eks. når en rutebil får motorstopp. Hvor besindig og tekkelig om alle de reisende var stille og saktmodige og lot som ingenting, og overlot til fagfolkene alene å si noe og foreta sig noe i sakens anledning. Ja, hvor elskelig vilde ikke det ha vært! Især for fagfolkene!

Men det almindelige er nok at det blir en hel del uro: det oprørte hav skyller op dynd og skarn. Man får straks høre skravlekjerringer og andre utålmodige og ukyndige sjeler brumme og braute og besvære sig. Hvor usigelig tåpelig! For hvad hjelper vel alt dette skum!? Det fremmer nok ikke sjåførens arbeide. Men det kunde muligens sinke det en smule. —

Og i denne forbindelse passer Jesu ord, om å avlegge regnskap for hvert unyttig ord, veldig godt.

Gud er stille, og Skriften er full av formaning til oss om å være stille for hans åsyn. Når Gud er stille, og vi er kalt til å bli ham lik, så er vi altså også kalt til å bli stille. —