Du skal ikke baktale men du skal irettesette

Du skal ikke baktale, men du skal irettesette.

Her har vi to betegnende motsetninger. Det ene er av det onde, det annet av det gode. Det ene skal vi ikke gjøre, men det annet skal vi gjøre, for det er både godt og nødvendig. Det ene er i mørke, bak ryggen, mens det annet er lysets frukt ansikt til ansikt.

Når man baktaler, sprer man ondt rykte og fordervelse, samt foregår andre med et dårlig eksempel, men når man irettesetter sin neste, beviser man derved sin opriktige kjærlighet, gir et bidrag til hans frelse og holder sig selv ren i så måte. «Den som fører ut ondt rykte, han er en dåre.» Ord. 10, 18.

Det gode bør man prise, og det kan man fortelle om andre. Men det onde som andre har sagt eller gjort, skal man ikke snakke til andre om, men kun til vedkommende selv.

Det almindelige forsvar for baktalelse er dette: «Men det er sant hvert ord jeg sier.» Det finnes dog ikke en tøddel til forsvar for baktalelse i dette. Sannheten om den synd som andre har gjort, skal sies til dem selv like i ansiktet, og ikke bak deres rygg til andre. Når du sier det til vedkommende selv, er det en hjelp, når du sier det til andre, er det til uberegnelig skade. —

Av Salme 15 ser vi at baktalelse i den grad er forkastelig, at den som baktaler med sin tunge, ikke får bo i Guds telt eller bygge på hans hellige berg. Og dette stemmer fullkomment overens med den nye pakts ord i 1. Kor. 5. kap. Baktalere settes i klasse med horkarler, drankere og røvere. Disse skal man ikke engang ete sammen med, hvis de vil regnes som brødre, men de skal tvert imot støtes ut av menigheten. Med andre ord: Intet er verre enn baktalelse!

Men det er nok dessverre ikke slik man pleier å se på det! Man ser nærmest på det som noe ufullkomment som man helst skulde renses fra, men som ikke fordømmer oss. Og nettop fordi man ikke har tatt dette alvorlig, så har dette drepende ugress frødd sig, slik at det myldrer av det alle vegne.

Baktalelse er å sammenligne med løvetann. —

På dette punkt er både forkynnelsen, forståelsen og livet sykelig. Må det bli forandring over hele linjen!

Salme 50, 20 og 21 viser at man ikke slipper ustraffet fra dette onde. «Du sitter og taler imot din bror...... men jeg vil straffe dig og stille det frem for dine øine.» Mon ikke dette er forklaringen på forskjellige ting som kommer over en som straff. Det er jo så mange som lurer på, og i tidens løp har lurt på, hvorfor dette og hint er kommet.

Hvis man i sitt hus, f. eks., sitter og baktaler andre i menigheten, en annen familie, risikerer man å få den uhyggelige straff at ens egne barn forherder sig mot menigheten istedetfor å bli vunnet for den. — Eller man risikerer at det mellem to hus blir et fiendskap som nesten ikke er til å få utslettet igjen. Derfor, må all slik trafikk bli bråstoppet alle vegne, og helt og holdent utslettet!

Vi kjenner ordet: «Den som hater sin bror, er en manndraper.» Men mindre kjent er nok Esek. 22, 9: «Baktalere stod frem hos dig for å utøse blod.» Også den som baktaler sin bror er en manndraper.

La oss også betrakte Jak. 4, 8—12. «Baktal ikke hverandre brødre!» Den som baktaler en bror, han baktaler loven, sier Jakob. Underfulle påstand, som ikke er så lett å forstå, men som man i alle fall bør tro og bøie sig for. Og derved blir jeg ikke lovens gjører, men dens dommer! Tenk — baktale og dømme Guds lov, Guds vilje, Guds vesen, Gud selv!!! Ak og ve! for en gjerning! La oss slutte med den.