Hvor er høitidsofferet?

«Herren er Gud, og han lot det bli lyst for oss. Bind høitidsofferet med rep like inn til alterets horn!» Salm. 118, 27.

Israel hadde mange slags offer å ta vare på. Det var syndoffer, som de stadig vekk måtte frembære for sine overtredelser. 3. Mos. 4, —. Men det var og frivillige offer. Det var takkoffer de frembar når Gud hadde hjulpet dem. Ofte gjorde de en slik dag til en fast høitid fra år til år, og de ofret en mengde til Herren.

Nu er offeret bragt en gang for alle, da Jesus gav sig selv til en løsepenge for oss Matt. 20, 28. Men likevel tales det ikke mindre om offer i den nye pakt. Vi skal fremstille våre legemer som et Gud velbehagelig offer. Rom. 12, 1. Og vi skal opbygges til et hellig presteskap til å frembære åndelige offer, som tekkes Gud ved Jesus Kristus. 1. Pet. 2, 5. Mitt selvliv må jo ofres om Gudslivet skal få rum i mig og ved mig.

Det er og noe i den nye pakt som vi kan kalle for syndoffer, og som er en tvingende nødvendighet om vi skal bli frelst. Har jeg stjålet ti kr. fra en, så er det ikke nok å be Gud om tilgivelse fordi at Jesus er ofret, men vi må betale tikronen tilbake. Vi må frembære den som et offer, men det er vel ikke det verste, for det går på æren løs å bekjenne slikt. Den må og ofres. Da får vi fred i en god samvittighet. Har jeg skadet noen ved baktalelse, er det ikke nok å be Gud om tilgivelse, jeg må og gjøre det godt igjen overfor det menneske jeg skadet. Slik på alle områder. Skal jeg seire over vrede, så må jeg ofres. Jeg kan ikke ta hensyn til mitt beste, men andres. Skal jeg seire over bekymring, må havesyke og forfengelighet gå i døden. Alt dette kan vi kalle for syndoffer som må bringes om vi skal ha fred med Gud i en god samvittighet. Disse offer er ikke vanskelig å finne. Dog er det mange på grunn av sitt ubodferdige hjerte som har vanskelig for å være enig i dette. Og har de fått noe utestående med en bror eller søster, har de vanskelig for å finne det som må ofres for at det kan bli godt igjen. Eller de er motløse, misunnelige eller lider under mistanke, så har de vanskelig for å finne frem til de offer som kan gi hvile og fred. Når det blir vekkelse, da blir hjertene ydmyke og bodferdige, da finner de frem til syndofferne, og de får fred og glede. Men hvor er høitidsofferet og de frivillige offer?

«Således skal også I, når I har gjort alt det som er eder pålagt, si: Vi er unyttige tjenere; vi har bare gjort det vi var skyldige å gjøre.» Luk. 17, 10.

Det som var ham pålagt, måtte han jo gjøre for å få lønnen og opholdet. Han var altså likevel ikke noe mere enn for sig selv. Slik og med oss når vi frembærer syndofferne. Det blir for oss selv, og som sådanne må vi si om oss selv at vi er unyttige tjenere. Skal vi bli nyttige, må vi strekke oss ut til andre. Efterat vi selv har fått det godt, hjelpe andre til å få det godt. At jeg selv er frelst og har fått seier, er stort, men når jeg kan hjelpe andre til det, da blir jeg nyttig. Her kommer vi til de frivillige offer. Nu er det ikke min egen nød som driver mig lenger, men andres. Hvem finner vel frem til disse offer? Her trenges vekkelse. Når Gud lar det bli lyst for oss, da blir det høitid, da blir det og en mengde offer.

«Jeg tvetter mine hender i uskyld og vil gjerne ferdes om ditt alter, Herre.» Salm. 26, 6—7.

Det var de kar som var rene, som var nyttige og rede for husbonden til all god gjerning. 2. Tim. 2, 20—21. Det er de rene som er nidkjære til gode gjerninger. Tit. 2, 14. Slike er alltid tilstede når det er noe som skal gjøres. De tenker ikke: Det er så mange, så det er ikke så nøie om ikke jeg kommer. — De er ferdige med syndofferne, og det er høitid i deres hjerter. Gud lukker op rettferdighets porter for dem, og de kvier sig ikke, de går inn og setter i verk. De spør ikke: Kan da det være nødvendig? Nei, de bringer Herren takkoffer med frydesang. Det er ikke knurr og tvil og misnøie som følger deres offer, men det er høitid.

Må Gud la det bli lyst for oss, så det kan bli høitid med alle våre offer.