Anklagere - forbedere

Anklagere - Forbedere.

Jesus går i forbønn for sjelene — Satan anklager. Hvad gjør vi?

Satan undser sig ikke for å trenge like frem til Guds trone for å anklage de hellige, og da undser han sig ikke for å trede frem for hvilket som helst menneske med sin anklagerånd. Dessverre finner han åpne hjerter og ører hos de fleste, og anklagerånden glir lett inn, og kommer så videre fra en person lett inn i andre. I anklagerånden føler straks de mest ynkelige kryp av personer sig et hode høiere enn de mest gudfryktige brødre og søstre. Uten frykt setter de sig til doms over alt og alle. Men slike anklagere skal likesom sin anklagerbror, Satan, før eller siden styrtes ned som et lyn fra sine høider.

De sanne forbedere trenger stadig inn for Faderens trone med menneskenes nød i sitt hjerte. Disse kommer også til å få beholde sin plass der ved Faderens trone i all evighet, sammen med vår ypperste forbeder, Jesus Kristus, han som aldri blir trett av å gå i forbønn for oss.

Apostlene holdt ved i bønnen og ordets tjeneste. Ap. gj. 6, 4. De satte bønnens tjeneste først, og dersom ikke denne tjeneste kommer i første rekke, blir det heller ingen ting ut av ordets tjeneste.

De sanne forbedere har del i den mest ophøiede tjeneste, da de til stadighet opholder sig ved Faderens hjerte, og til enhver tid beveger ham til å utrekke sin mektige arm alt eftersom det trenges hvor som helst i hele verden. Mangen en sjømann har kunnet fortelle hvordan de på underlig vis er blitt reddet i faren nettop i den stund deres mor eller far har ligget i sitt lønnkammer og bedt for dem.

Ved Abrahams vedholdende forbønn kunde Sodoma og Gomorra vært spart om det hadde vært ti rettferdige der. — Ved forbønnen til Moses sparte Herren hele Israels folk fra å bli slått ned i ørkenen. Utrettelig bad han for dette gjenstridige folk. Det samme edle forbedersinn hadde Samuel, og det står at Herrens hånd var imot filistrene alle Samuels dager.

Moses og Samuel var blandt de forbedere som lå mest op til Guds hjerte i den gamle pakt, og gang på gang utrakte Herren sin mektige arm og handlet i godhet og miskunnhet imot Israel efter deres inderlige bønner. Gud strakk sig så langt som mulig i sin hjelp når disse menn bad. Men i ett tilfelle var ugudeligheten og forherdelsen så stor at Herren sa: «Om så Moses og Samuel stod frem for mitt åsyn, skulde min sjel dog ikke vende sig til dette folk.» Jer. 15, 1.

Paulus formaner fremfor alle ting at det gjøres bønner, påkallelser, forbønner, takksigelser for alle mennesker. Paulus bad uavlatelig for hver enkelt menighet og for hvert enkelt lem i menigheten. Uavlatelig natt og dag kom han ihu Timoteus i sine bønner. Epafras stred likesom Paulus i sine bønner for kolossenserne. — Jesus bad for sine fiender da de korsfestet ham. Stefanus bad for sine fiender midt i stenregnet, mens de fnyste av vrede imot ham.

Store ting vil skje også idag om vi våkner op til tro på forbønnens store og nødvendige tjeneste. I denne ophøiede tjeneste kan alle være med. — Det blir arbeide, men så er det også det mest fruktbringende, lønnsomme og velsignede arbeide som finnes. Ved å be for andre blir vi nemlig velsignet tilsvarende selv.

La oss ved forbønn bevege Guds krefter ned til bygder og byer hvor brødre arbeider, til menighetene, hjemmene og til den enkelte alt eftersom det trenges.