Siktingen i soldet.

Satan som anklager Guds utvalgte natt og dag, anstiller sig rettferdig, og vil bevise at vi efter Guds lover ikke har adgang til Guds rike, ikke er rettferdige og ikke er ydmyke o.s.v.

Han sikter oss i sitt sold: Er vi for store i oss selv, går vi ikke gjennem hullene i soldet, men blir liggende igjen. Vi blir utenfor Guds rike. Således beviser han at vi hører ham til.

Det er jo umulig for en rik og en stor å komme inn i Guds rike. Himlenes rike er for de fattige i ånden; og uten at man blir som barn, kommer man ingenlunde inn i Guds rike.

Det er livet om å gjøre å bli liten i sig selv, så man kommer igjennem den trange port, gjennem nåløiet, gjennem soldet og frem på den smale vei.

Det er meget slående å legge merke til i hvilken forbindelse dette står! Fra vers 24. —

Ak, hvor mange det er blitt igjen i dette sold! De vedblev å være alt for store, sterke, mektige, rike, kloke, stive og ubøielige. De mistet troen på at det skulde lykkes. Deres tro sviktet.

Hvor usigelig trøstefullt er ikke vers 32!? Kristus selv vet hvor vanskelig det er! Han har selv prøvet det i sitt kjøds dager! Legg merke til at alle de tre avsluttende fristelser som står nevnt i Matt. 4, gjelder ære, makt, storhet, rikdom!!!

Herlige sannhet, at Jesus lever og stadig går i forbønn for oss. Det gjorde han i sitt kjøds dager også; men da blev han trett. Nu blir han ikke trett, og nu er det ikke mere natt og dag for ham. Han ber, og blir bønnhørt.

«Men jeg bad for dig at din tro ikke måtte svikte.»

Mennesket har en kolossal tilbøielighet til storhet her i verden. Alle vil være store, både hjemme og borte. Ingen vil være liten. Det ser nok ofte ut som det aldri skal lykkes, så fristelsene til å gi op er utallige. Hvor godt da å vite at Jesus ber for oss at troen på at det skal lykkes å bli som barn, ikke må svikte.

Når denne ikke svikter, så lykkes det som er så usigelig vanskelig. Vi går gjennem soldet, inn til hvile i Gud under alle livets skiftende omstendigheter. Den evige sabbatshvile er da allerede begynt i vårt indre. —

Jeg husker min mor brukte å ha en stor nøkkel oppe i soldet når hun siktet. Den blev da ristet vegg i mellem. Når Satan sikter sjelene i soldet, får de således adskillig støt og slag, alt efter som de er store til, og eftersom de er trege og sendrektige til. Jo lenger tid man bruker til å fornedre sig, til å bli som barn, desto flere støt og slag. Hvor betegnende!

Når man er kommet igjennem soldet, ophører all denne fortredeligheten og all denne elendigheten! For en hvile og salighet i Guds rike! Da passer Ordet: «Megen fred har de som elsker din lov (om å fornedre sig f. eks.!) og der er intet anstøt for dem!» Men oppe i soldet er det ikke lenge mellem hvert støt! Det er ikke godt å være menneske. Arme mennesker! Ak, hvor det stakkels menneske får svi for all storheten sin!

Man vet altså hvor de befinner sig, når de snart har støtt sig på det ene og snart på det annet. Jo større man er, dess lettere og oftere støter man sig. Dette stemmer jo også så godt med at stormene raser mest oppe i høidene. Hvor klokt og hvor godt å holde sig i det lave, å være liten. —

Da bortfaller en mangfoldighet av synder! Det blir ikke rum for dem, ei heller noe som helst behov for dem! Ære være Gud!