Jobs bok 22. kap.

Jobs bok

V. 1, 6, 7, 8, 9, 10. Da tok Elifas fra Teman til orde og sa: Kan vel en mann være til gagn for Gud? Nei, bare sig selv gagner den forstandige. Du tok jo pant av dine brødre uten grunn og drog klærne av de nakne. Du gav ikke den trette vann å drikke, og den sultne nektet du brød. Men den som gikk frem med vold, han fikk landet i eie, og den som var høit aktet, bodde i det. Enker har du latt fare tomhendt, og farløses armer blev knust. Derfor er det snarer rundt omkring dig, og en hastig redsel forferder dig.

Det vilde ikke være så vanskelig for Job å tåle vennenes anklager hvis de var rettferdige; men de anklager ham for ting som han er helt uskyldig i. Hvor langt skal de dog få lov å gå? En mann som Guds egen munn roser, en som lar sig ribbe for alt uten å gjøre motstand, blir beskyldt for grove synder. Hvor sant, at nest efter Jesus selv blir hans tjenere regnet blandt ugjerningsmenn. Mark. 15, 28. De er ofte beskyldt for så meget at folk tviler på deres ekthet. Mange har lett for å anklage og ringeakte Guds tjenere, fordi de er slått av Gud og gjort elendige. De vil dog bli forskrekket en dag når det går op for dem hvad de har gjort sig skyldig i. De vil komme til å lide straff for det, når de ikke lenger er istand til å erkjenne sin feil. En Herrens tjener må bare overlate alt til Gud.

V. 29, 30. Når de fører nedover, skal du si: Opover! Han skal frelse den som slår sitt øie ned; han skal redde endog den som ikke er uskyldig; ved dine henders renhet skal han bli reddet.

Job er helt ut enig i dette at den sjel som er fornedret, skal en dag bli ophøiet; men at den skyldige skal bli reddet ved Jobs renhet, det er vanskeligere for Job å ta imot, eftersom han tilskriver Herren all den frelse som blir ham tildel. Hvis hans henders renhet og hans gjerninger kunde frelse nogen, vilde han heller ha urene hender, forat Gud skulde få all æren. All renhet forekommer mig skitten, hvis det ikke er Jesu Kristi renhet. Det som her tales om, er ikke den almindelige frelse; men om en sjel som er kalt til den dypeste tilintetgjørelse, hvilket er det samme som den indre renselse. Det er om en sjel som er ført inn i hele sannheten om at Gud er alt og at mennesket er intet. Det er ikke dem som stadig finner ny kraft i sin egen arm. Jeg vet at tro uten gjerninger er død; men det gjelder ikke i dette tilfelle, eftersom det her er tale om en som blir tilintetgjort efter et liv fullt av gode gjerninger. Efter å ha uttømt alt det gode i ens gjerninger, kommer Guds arbeide så kraftig i sjelen at det overvinner menneskets gjerninger og opsluker dem. Sjelen finner sig da helt, med voldsomhet, berøvet de velsignelser som forvisset den om sin frelse. Man blir da overbevist om at det er frelsen i Kristus Jesus, som er for de sjeler som har opgitt alt, som er døde for all egeninteresse. Dette opnåes kun ved ødeleggelse og tilintetgjørelse av hele ens selvliv.

Jeg vet at alle mennesker som blir frelst, bare er frelst i og ved Jesus Kristus; men alle er ikke helt overlatt i ham, slik at de bare stoler på ham og ikke på sine egne gjerninger. Om en hadde gjort alle de gjerninger som gjøres kunde på jorden, så hadde en dog ikke et levende håp uten i Jesus Kristus. Det som var gjort i ham, Åp. 14, 13, følger med dem; men selve håpet er bare i ham.