Samme mål

Samme mål.

«Med hvad mål I måler med, skal eder måles igjen.» Matt. 7, 3. Hvorledes vi har det i våre hjerter og samvittighet og i vårt forhold til alle mennesker, avgjøres ved det hvormed vi måler dem.

«En strør om sig og har dog fremgang; en annen nekter sig alt og mangler.» Ordspr. 11, 24. Hvad eier vi da som vi kan strø ut? Jo, Jesus sier: «Den som tror på mig, av hans liv skal det flyte levende vannstrømmer.» Det levende vann er Åndens frukter, såsom godhet, medlidenhet, barmhjertighet, å undskylde og opta alt i beste mening. Når vi da utøser, strør om oss med dette til alle våre medmennesker, da skal vår fremgang bli stor; vi får et godt knuget, rystet, toppfullt mål, fred som floden og rent forhold overfor alle våre medmennesker. Hvem er istand til dette?

Vi ser i 2. Kongeb. 4, 3—7 at naboene har tomme kar, og dem skal vi fylle, og ikke la det bli få. Naboene trenger nok til godhet, trøst, medlidenhet og hjelp på mange måter. De er motløse og tåler ikke når noget går skjevt; ja, de har mange tomme kar, og så lenge vi fyller på, får vi betalt vår gjeld, og nok å leve av — liv i overflod — fred og en uskadt samvittighet, mere enn seier, ja, en rik inngang i Guds rike. La oss beflitte oss meget på dette; det er selvlivet som hindrer. Hvorfor klage, bebreide, ringeakte, ja håne?

Når vi ved erkjennelsen av vår elendighet blir overøst med frelse og liv, og vi da ikke har medlidenhet og sann omsorg for vår neste, stanser oljen, og vi forblir gjeldbetynget — ingen varig fred.

Betal hvad I er skyldige; den som trenger trøst — trøst. Men det er en livs-nødvendighet å ofre til det ytterste, for også kjødet er trøstet i det lille en gjør. Dette er ikke Guds vilje. Derfor bør vi fremstille oss så vi kjenner lidelsen i kjødet, da først er vi duelig til å gi den sanne trøst, for da kan vi trøste med den trøst vi selv er trøstet med av Gud. Dette liv er en vederkvegelse for alle opriktige.

Den som nekter å gjøre slik, mangler. Ordspr. 11, 24. Han mangler Åndens frukter, og gjør da nødvendigvis kjødets gjerninger, såsom kiv, nid, avind, stolthet og hårdhet. Slike mangler en god samvittighet, og kommer på tverke ved minste anledning, idet de har ond mistanke, Ordspr. 15, 26, tar ikke alt op i beste mening når det er anledning til det motsatte. Det er vel ingen sak å opta alt i beste mening når det er noget som behager mig; men det blir da heller intet offer og ingen frelse. Hvor edelt og dyrebart er det ikke med alle brødre og søstre som tar livet som et liv der pulserer i Guds lov og vesen, og vokser og gror ut av all fordom og gammel surdeig — ja av sletthets og ondskaps surdeig og all vantro. Slike skal få en kraft som svarer til deres attrå.

Søk, så skal vi finne, beder troens hjertebønn; bank, så skal der åpnes for en vei så skjønn.