Først og fremst renhet

Først og fremst renhet.

«Men den visdom som er ovenfra, er først og fremst ren, dernæst fredsommelig, rimelig, eftergivende, full av barmhjertighet og gode frukter, uten tvil, uten skrømt.» Jak. 3, 17.

Den visdom som er ovenfra, er ikke først og fremst fredsommelig, men er først og fremst ren. Jeg er ikke kommet med fred, men med sverd, sier Jesus. Han satte sitt skarpe, tveeggede sverd mellem rent og urent og kom for å oprette sitt velsignede rike på renhetens og rettferdighetens grunn. På denne velsignede grunn bygges den levende Guds menighet op, som dødsrikets porter ikke kan få makt over. Her opstår det velsignede og i tid og evighet ubrytelige Åndens samfund. Ned gjennem alle tider har de hellige vokset sig sterke på denne grunn. Det gis heller ingen sann åndelig styrke uten ved visdommens renhet. All styrke som ikke er i denne renhet, tilhører forbannelsen.

Først og fremst renhet, roper visdommen sent og tidlig til sin menighet. Renhet og uselviskhet må til i pengeaffærer, i tanker og livsvandel. Det tveeggede sverd må alltid få gjøre sin virkningsfulle gjerning ved å holde åpent det skarpe skille mellem rent og urent. — Det må ikke være tale om fredsforbindelse og åndssamfund med noe menneske uten på renhetens grunn.

Mange mener å gå viselig frem når de blander sig med kjødelige slektninger og venner for å vinne dem. Men det går dem som det gikk med Efraim, som blandet sig med folkene. De blev lik en kake som ikke var vendt, og fremmede fortærte hans kraft. Hos. 7, 8—9.

«Derfor, gå ut fra dem og skill eder fra dem, sier Herren, og rør ikke ved urent, så skal jeg ta imot eder, og jeg vil være eder en far, og I skal være mig sønner og døtre, sier Herren, den Allmektige. Eftersom vi da har disse løfter, mine elskede, så la oss rense oss fra all urenhet på kjød og ånd og fullende vår helliggjørelse i Guds frykt!» 2. Kor. 6, 17.

I det himmelske er alt krystallklart og rent, og skal vi være sønner og døtre av Herren den Allmektige, så må vi være radikalt utskilt fra alt det som vi kjenner i vårt hjerte er urent.

Når sannheten blir forkynt i sin renhet og skarphet, så kan en ofte høre en eller annen «fornuftig» røst om å gå litt mere «viselig» frem, da man sikkert vil vinne flere. Ja, dessverre er den religiøse verden idag for det meste blitt så «fornuftig» og «viselig» at det bare er gudfryktighetens skinn igjen, mens kraften er borte. De har nærmet sig verden så langt at de er blitt lik den.

Den vise fanger sjeler; men det er ikke snakk om å være vis dersom en ikke først og fremst legger vinn på renhet i ethvert forhold. — De vise har ved sin renhet Guds rike nåde og velsignelse over sitt liv. De er fylt med Ånd og liv og kraft og virker som dragsuge på opriktige og sannhetssøkende sjeler.

«Herrens ord er rene ord, likesom sølv som er renset i en smeltedigel i jorden, syv ganger renset.» Sal. 12, 7. Herrens ord må også forkynnes i denne renhet og i Guds kraft og ikke opblandes med verdslig visdom. De vise fanger ikke sjeler til sig selv i egeninteresse eller til religiøse organisasjoner; men uten vinning og ære i denne verden fører de sjeler inn i et helhjertet liv i Jesu Kristi fotspor, hvor de selv går foran som eksempler i renhet og gudsfrykt. Mellem slike sjeler blir det livssamfund som holder.