Visdommen

Visdommen.

Visdommen er det mest ophøiede av alt hvad Gud kan gi menneskene. Som himmelen er høiere enn jorden, så er visdommens veier og visdommens tanker høiere enn menneskenes veier og tanker.

Det er til disse høiere og renere tanker og veier Jesus vil løfte sine disipler. Vi er opreist med ham og satt i det himmelske for alltid å være der. Vi er løftet op for å få del i den visdom som er der ovenfra og som først og fremst er ren, dernæst fredsommelig, rimelig, eftergivende, full av barmhjertighet og gode frukter, uten tvil, uten skrømt. Jak. 3, 17. — Denne visdom står i fullkommen motsetning til den visdom som er her nedenfra og som er jordisk, sanselig og djevelsk.

Er vi kommet dit op, så ser vi alt her på jorden på en helt annen måte enn de som er av jorden, jordiske. Vår hu står til det som er der oppe og ikke til det som er på jorden. Er man av denne jorden, så influerer alt det jordiske på ens glede og fred, og tankene farer hit og dit i bekymring for mat og klær og forblir selviske og urene.

Den jordiske visdom krever sin rett, mens visdommen der ovenfra finner det klokest å lide urett for å få sin rett av Gud. — Visdommen her nedenfra søker å sikre sin egen person mest mulig av disse timelige ting, mens visdommen der ovenfra finner at det er dårskap å søke sitt eget, men søker heller å gjøre godt og dele med andre, da dette behager Gud.

Visdommen vil ha hvert menneske i eie. Den rekker ut sin hånd i menneskemylderet for å løfte hver den som vil, op på sine rene veier.

Visdommen roper høit på larmfylte gater, på torver og ellers over alt hvor mennesker ferdes, at de må vende om, stanse og høre. Er det noen som vil stanse op og høre på tilrettevisning, så vil visdommens ånd velle frem for dem, og den vil kunngjøre dem sine ord. Ordspr. 1, 23—26. Dersom vi ler av visdommen og ikke vil høre på dens tilrettevisning, så vil den le av oss når ulykkene og trengslene kommer og når det kommer som vi reddes for. «Da skal de kalle på mig, men jeg svarer ikke; de skal søke mig, men ikke finne mig. Fordi de hatet kunnskap og ikke vilde frykte Herren, fordi de ikke vilde vite av mitt råd og foraktet all min tilrettevisning, derfor skal de ete frukten av sine gjerninger, og av sine onde råd skal de mettes.» V. 26—31. Anderledes blir det når vi har elsket tilrettevisning, og vi får nyte fruktene av et liv i visdom. Dens frukt er bedre enn gull, ja det fineste gull, og den vinning den gir, er bedre enn utsøkt sølv. Uhyggelig må det være å bli som en dåre på sitt siste, mens visdommen holder sig langt borte og ler av en. Men elsker vi visdommen, så vil den elske oss, og vi vil ha den i eie i alle livets forhold. Dersom vi ophøier den, så vil den ophøie oss og gi oss ære. Den vil sette en fager krans på vårt hode og gi oss en herlig krone. Hos den er rikdom og ære, gammelt arvegods og rettferdighet. Sann rikdom gir den til arv og fyller våre forrådskammere.

Selvklokskap og egenrådighet er dårskap og bærer straffen i sig; men visdommen er hos de ydmyke og hos de som lar sig råde, og for dem er det fremtid og håp.