Minneskrift: Smith Johan O., Et velsignet liv

Et velsignet liv.

Første gang jeg møtte Johan O. Smith, var på et stevne på Hønefoss. Jeg hadde lest noe av det han hadde skrevet og hørt tale om ham, men jeg hadde ikke sett ham. I min uvidenhet om sann storhet så jeg efter en mann som jeg kunde anta svarte til det billede jeg hadde dannet mig; men Smith, fant jeg ikke. Han var lavt nede.

Det var et særpreg ved J. O. S’s personlighet dette at han var lavt nede. Han vandret i det lave. Det preget hele hans ferd, virksomhet og fremgang. Her var han efterfølger av ham som i sin ferd var funnet som et menneske. Ja, han gjorde som vår forløper, Jesus Kristus: Han fornedret sig selv. Han tok sig av de ringe, de som er mindre ære verd, og de som en i almindelighet blues ved.

Det kunde nevnes mange eksempler på dette. Hvem er det vel som ikke på stevner eller møter har sett br. Smith i samtale med en som folk i almindelighet akter ringe? «Jeg liker godt å snakke med slike», sa han ved et høve. Han hadde merket sig godt Ordspr. 14, 21 og 31 m. f. Det å ynkes over arminger og ha medlidenhet med den fattige, var en del av hans natur. Derfor kunde alle snakke til ham. Ja, han laget det slik at stevnedagene var han på møtestedet hele dagen; slik også på siste stevne i Hokksund i april i år. Hvem kunde trenge bedre til en ordentlig middagshvil enn han en slik stevnedag? Men omsorgen for sjelene, de mange spørgende, tvang ham til å være på stedet, beredt til å hjelpe. Og slik har han preget sig uutslettelig i vår erindring: Vandrende mellem brødre og søstre på stevnene, sittende på benkene i samtale med den enkelte, hilse i hånden på alle, selv om der er hundreder, kjenne alle — ikke bare av utseende — men også ved navn, stedet de er fra og spørre efter andre fra stedet. Omsorgen og kjærligheten favner vidt.

Ved bibeltimer, samtaler og vidnesbyrd kom han sjelene til hjelp, og hundreder kan bevidne hvilken velsignelse, hvilken mat de ved dette fikk for sin hungrige sjel. Når vi nu efterpå ser de rike frukter av br. Smith’s virke, skjønner vi litt av hvor lavt nede han var. Mark. 10, 43—44. Dette at det lykkedes for ham å tjene alle, er det umotsigeligste vidnesbyrd om hans virkelige storhet.

Også her måtte han dele skjebne med andre virkelig store Guds menn: De blev lite forstått av sin samtid, — ja: som oftest forfulgt og forkjetret. — — — —

Han førte mange til rettferdighet.

Noe br. Smith stadig kom med i sin forkynnelse, var talen om å gjøre rettferdighet, bli personlig rettferdig. Og hans forkynnelse om dette bar også rike frukter.

Betale gjeld, gjøre op gamle saker, urettferdigheter, naskeri, tilvendelser o. s. v., alt dette kom frem med en slik kraft og klarhet at folk fikk travelt med å ordne op.

Den frie forkynnelse om at Kristus har gjort alt, og at vi skal intet gjøre, har ført mange vill, ja, ut i synd og laster, mens sannhetens forkynnelse har ført en bort fra synd.

Br. Smith møtte adskillige innbilte store på sin ferd, og for disse blev han — som vandret i det lave — en anstøtssten. Den som er stor i egne øine, går som en gutt på stylter, og aldri har jeg sett noen styltgjenger har utført noe nyttig arbeide. Han må bruke all sin kunst og flid for å holde sig «oppe». Jesu gjerning var — sett på denne måte — å spenne styltene under dem som var «høit oppe». Et sannhetskjærlig, men meget utakknemlig arbeide. Det samme arbeide får alle Kristi sanne efterfølgere. Menneskene ser op til det store. Store hus, store forsamlinger, store kunnskaper, stor lærdom, stor veltalenhet, store gaver, o. s. v. Men få ser efter stor ydmykhet, stor kjærlighet, stor gudsfrykt. Den åndelige gjennemskuer hulheten, og den som har stor trofasthet, stor styrke og hårdhet, blir en anstøtssten for alt kjød. Det blev J. O. Smith.

Han grunnet på Guds ord dag og natt, og han blev ett med Ordet. Det smeltet ved troen sammen med ham, slik at han gjorde det, levde det. Vi som har hatt den usigelig store lykke å få være sammen med ham, la stadig merke til at Ordet var blitt legemliggjort i ham. Hele hans ferd var preget av det; det var blitt hans natur. Og resultatet blev som der står i Salme 1: Grønne blad, rike frukter og lykke i alt han gjør.

Han søkte ikke sitt eget.

For en enkelt sjels skyld reiste han lange veier, tjente den til langt på natt og var parat tidlig om morgenen.

På de siste stevnene i Hokksund hvilte han litt middag på en sofa eller en trebenk efter som det falt sig.

På et stevne for mange år siden kom han ned i spisesalen og spurte efter en kopp kaffe. Han hadde vanskelig for å holde sig våken, da han hadde gått «hundevakten» for å komme på stevnet. Slik tjente han og gav sitt liv!

Et sterkt legeme utslitt i tjenesten for Gud — til sjelenes gagn for tid og evighet.

Kostelig i Herrens øine er hans frommes død. Salm. 116, 15.

Når jeg tenker på at br. Smith var tjenestemann (overkanoner) og stod i sitt jordiske arbeide til omkring 57 års alderen, og bare de siste 14—15 år av sin levetid kunde reise fritt omkring, så blir det verk han fikk utføre, så veldig stort at det er vanskelig å finne uttrykk passende for det.

Når jeg tenker på alt han har skrevet i «Skjulte Skatte», bøkene han har gitt ut, de mange brødre han stod i korrespondanse med i Norge, Danmark, Sverige og Amerika, de mange som søkte råd muntlig og skriftlig, alle reisene, stevnene og møtene, og husker på at han var den bærende kraft, en far, en banebryter, en ildsjel som tendte og fenget, ja da ser jeg best at dette verk er gjort av Herren, og det er underlig i våre øine.

Bare eftertiden og evigheten vil kaste lys over dette veldige livsverk!

Den rettferdiges minne lever i velsignelse!