Da det er den første gang jeg skriver til min kjære sønnesønn Johan Kristiansen Smith, så sender jeg, din elskverdige bestefader og bestemoder vår hjertelige takk for ditt godhetsfulle og aktverdige og innsiktsfulle brev til oss gamle. Du har en god hånd, og Gud har gitt dig et sterkt hjerte, men glem ikke å takke Gud og hans sønn Jesum, og gi alltid tilbake ditt hele hjertes styrke i kristelige dyder, i Jesu kjærlighets korses dyder. Thi alle dyder som er utenfor Jesum, er onde lyter, og min bønn er til Gud og Jesum at han vil bevare dig fra det solmørke som skinner midt på dagen. Men jeg vil bede Gud og Jesus at han vil gi dig sin Hellige-Ånds lys, at du, min sønnesønn Johan Kristiansen, må bekomme Jesu lys som skinner inn i mørket om middagen.

Jeg ser at du har vært en flittig sønn på skolen, og at din kjære faders krone som blev lovet dig, er satt som et mål for dig. Og således har Gud også satt sin krone for hvert menneske til vår lodd. Og vi får ikke kronen med mindre enn at gå til kronen. Og det er den salige gang — Jesus korsets veie er kjærlighetens, Faderens, til kronen. Og den som arbeider for kroner, han får også mange stjerner til sin krone.

«Et lite frø i jorden legges. Og sol og luft og vann et tre av frøet trekkes. Med himlens dugg det skyter blomster først. Og siden moden frukt til Jesu rikes høst.»

Dette rim har din bestefar forfattet. Og du min sønnesønn, øv dig i diktning. Dermed skjerpes det åndelige sinn som skuer inn i hemmelige ting som et menneske ikke har forstått før. Og det har alltid vært de store Guds menns arbeide å få sin åndelige tankekraft satt på papiret, og til Guds æres utbredelse. (Husk det)

Dette brev vil jeg bede dig Johan Kristiansen bevare all din levetid. Skriv snart.

Aslaksen: I Åp. 5, 5 kalles Jesus for «Løven av Juda». Personnavnene i bibelen uttrykker personenes natur eller livsinnhold. Jesus var en løve til å si sannheten og til å handle overensstemmende med den. Han laget egenhendig en tamp og drev de vanhellige ut av templet, og var en forferdelig mann overfor fariseerne og andre. I denne forstand var også br. Smith en forferdelig mann. Ikke så at han gjorde noen skade eller urett, men han holdt trolig frem sannheten om livet i Jesus Kristus, og denne sannhet dømte Guds folk og trengte inn i deres hjerter. Akkurat som Noa, Hebr. 11, 7, som ved sin tro, ved sine ord og sine handlinger «fordømte verden». Derfor blev br. Smith og hans efterfølgere alle vegne dømt for at de var så svære til å dømme. Men vi dømmer ingen. Dommen ligger i det sannhetens lys som ikke blir tålt.

Br. Smith var som Løven av Juda. Han dømte ikke på menneskelig vis, ikke partisk, men i sannhet. Han sang ikke bare ut til motstandere og hyklere, men også til sine egne elskede brødre, når han så det trengtes.

Løven av Juda har også et annet betegnende navn, nemlig: «Lammet». Kan du finne en mann som er full av Ånd og kraft til å synge ut sannheten og som samtidig er saktmodig og langmodig som et lam, ikke en som bare har trang efter det, men en som er det, da har du for dig en Guds mann, en som har del i guddommelig natur. Slik var br. Smith. Han hadde begge disse veldige egenskaper.

Jeg kjenner ingen annen mann personlig, ei heller har jeg hørt eller lest om noen, som har nådd en slik fylde som br. Smith, når undtages de første såre store apostler. Han var like stor både som løve og som lam. Mål nu du dig med dette mål.

Nu er han død, og vi ser ham ikke mere iblandt oss. Det overgår alt vett og all forstand og evne å få uttrykt alt det en gjerne vilde si; men i evigheten skal vi da endelig få uttale det vårt hjerte vil si. En fjott er intet lam, selv om det for ukyndige kan se slik ut. En kan også være nidkjær på menneskelig vis, og det kan være forferdelig idet godheten mangler. Denslags nidkjærhet er verden full av. Men slik er ikke Guds menn. Det guddommelige er at det er likevekt mellem løve og lam.

Br. Smith’s godhet var overveldende! Han var svært overbærende for å gi en sjel anledning til å utvikle sig. Av idel miskunnhet gav han folk mange anledninger i håp om at det skulde virke opmuntrende på dem. — Men når så tiden var inne at han ved å lytte efter Guds røst forstod at det ikke var den rette mann eller at det ikke blev gått frem på den rette måte, ja da kunde han også slå hårdt til.

Vi er lykkelige som har en slik mann å efterfølge. Nu er hans ferd avsluttet. Det har vist sig at det var en verdig mann å efterfølge. Mange kan stå op og vidne om det samme. Ja, Gud være takk for en slik forløper! Det følger ikke efter en flokk som bare er tilhørere, men en flokk som er gjørere av de lærdommer som er kommet frem ved br. Smith. Gud skal nok styrke oss til fortsatt å følge efter i samme spor. Han vet hvad han har tatt bort, og han vil kraftig støtte oss så det skal lykkes. —

Edvin Andersen, Brevik: Jeg føler en inderlig trang til å prise og takke Gud for br. Smith, for hvad han var for mig og mitt hus. Jeg kom hit og hørte Smith, og det grep mitt hjerte med en gang, og jeg skjønte det var noe virkelig. Jeg fikk mange formaninger, og alt det gode som jeg fikk av hans munn, det har jeg beholdt i mitt hjerte. Det har gagnet mig, det han har sagt. Det har fridd mig ut fra synden og ført mig inn på en fast og sikker vei. —

Kristian Osen, Brevik: Jeg priser Gud for det jeg har fått ved br. Smith. Det han forkynte, var at det gikk an å leve efter lærdommene. Jeg vil prise Gud for at min hustru og jeg fikk bøie oss for 9 år siden. Det var en oplevelse når Smith var hos oss i Breviksfjorden. Jeg priser Gud for ham.

Kristian Smith (hans eldste sønn.): Far var glad for at også jeg var blitt frelst. «Vær alltid glade!» Han var selv alltid glad, og dette ord har også jeg tatt til mig, og det stod for mig da far var død den natten, så jeg kunde allikevel prise Gud. Far sa nylig: «Jeg blir gammel og skrøpelig, og det er snart slutt hernede, men velkommen efter skal dere være». Vi må be for å kunne efterfølge far. Han fylte så ut. Alle spurte efter ham fra den største til den minste. Efter at han var begynt å se dårlig, blev posten lest op for ham, og han gledet sig storlig over de gode efterretninger fra arbeidsfeltet, og bad gjerne min søster Rakel å lese brevene om igjen så også andre kunde få del i gleden.

Så lenge han så godt, gjorde han selv alt, da han ikke likte å bry noen. Far var aldri mismodig. Jeg takker Gud for den kraft han var. Han levde under korsets krafts skapende virkninger. En foss som styrter fritt utover stupet, er nok praktfull å skue, men kraften ødes. Men når den ledes i turbinrør, så kan den utføre en mengde nyttige ting, og bringe lys og varme og meget annet nyttig for dagen. Jeg takker Gud for alt.

Andreas Nilsen: «Det troverdige vidne.» Åp. 1, 5. Dette ord passer også så godt på br. Smith. Jeg føler en inderlig, hjertelig trang til å takke for br. Smith. Det som har stått så meget for mig, er at han ved sin kamp har fått Guds sanne evangelium frem i dagen igjen. Han har så å si gitt oss en banet vei i fanget, og vi kan velge om vi vil gå den.

Br. Smith var en eiendommelig personlighet. Han så igjennem og skjønte det som ingen andre skjønte. Kristi dyder kom frem i alt det han foretok sig. Han forstod bestandig hvorledes andre hadde det, og det var alltid dig han hadde for øie. Det er veldig å ha vært sammen med en sådan mann, samt å møte ham igjen. En prest skulde ikke ta imot noe offer som hadde lyte. Slik var br. Smith. Han holdt dig på en bestemt avstand inntil offeret var bragt. Hans behandling gikk rett inn i hjerteroten på en. Det kunde føles hårdt, men jeg priser og lover Gud for den for-bindelsen jeg fikk med ham. Ja, jeg takker for alt. Både hustru og barn er inne på denne vei.

Profetien i det brevet fra bestefaren stemmer helt ut. Takk for alt som han har gjort for oss. Han satte livet til for sine venner. Må den samme ånd som drev ham, få drive oss inntil vår død. —

Hos br. Smith var det dybder. Han har nådd målet. Må også vi gjøre det.

Karl Pedersen, Horten: Br. Smith fikk ikke alt dette lys dalende ned over sig på en gang. Han kjempet sig frem, var innom forskjellige samfund, men sannheten tro kom han sig ut igjen. Det er nok mange som er lei av overfladiskheten i sitt samfund, men de har ikke mot og kraft til å følge sannheten.

Br. Smith elsket Gud mere enn menneskene. Han lot det 1. bud være først og størst. Han forlot ikke den første kjærlighet. Derfor kunde han seire i fristelsene til å slå av på sannheten for å tekkes mennesker og for å få tilhengere. Ellers er det så lett å ta ekstra hensyn til de anseede og innflytelsesrike o.s.v. Smith kom sig ut fra all denne elendighet. Og når man selv er kommet ut fra det, da kan man også hjelpe andre ut. Dette var hemmeligheten med br. Smith’s liv. Han var en mann som kunde bane vei. Det gjelder å efterfølge br. Smith i hans måte å ta det på. —

Oskar Hansen, Horten: Priser Gud for br. Smith. «Den vise fanger sjeler.» Han fikk mig i samtale ved å be mig inn for å se på et ovnsrør. Senere talte han med mig om Guds vei. En gang var min sønn svært syk, og nøden drev mig til å be ham ta en tur hjem til mig. Han la begge sine hender på guttens hode, og feberen forlot ham, og gutten blev frisk og har vært det siden.

Br. Smith søkte ikke sitt eget! Han ofret sig selv for å få mig frem. Han praktiserte selv lærdommene. Må vi også gjøre det. —

Hartvig Johansen, Oslo: Vi hadde den glede ofte å ha br. Smith i vårt hjem. Når vi kom fra møtet om kvelden og satte oss tilbords, kunde han legge ut fra Skriftene til langt ut i de sene nattetimer. Slik utla han Guds ord for oss natt efter natt, og tidlig om morgenen begynte han igjen der han sluttet om kvelden. Guds ord og de åpenbaringer som kom fra hans munn, jaget søvnen og trettheten på flukt. Det var en sann glede å sitte i hans selskap, og mange er de som har suget visdom fra hans munn — ikke minst vi på Ekeberg. Det var en stor nåde å ha br. Smith i hjemmet. Det fulgte så megen fred og velsignelse med ham, og hele huset blev fylt med den samme ånd.

Takker Gud for alt hvad han gjorde for oss i Oslo. Han sparte sig ikke. Det blir et veldig savn efter ham. Nu er han lykkelig hjemme, og vi vet at vi er velkommen efter, som han brukte å si. —

Edvin Bekkevold, Oslo: I 1917 traff jeg br. Smith første gang. Smith og Ellefsen kom inn på et møte. Da jeg hadde hørt at de skulde være så hårde, syntes jeg at jeg måtte preke for dem om kjærlighet. I 1 time og et kvarter hørte de tålmodig på mig. De fikk ikke anledning til å si noe den kveld. Men en kveld senere fikk jeg høre br. Smith. Aldri hadde jeg hørt noe slikt. Jeg hadde ikke engang drømt om at noen kunde tale slik, og jeg slukte hvert eneste ord. Jeg måtte få snakke mere med denne mann, og så gikk jeg ombord i K/B «Viking», hvor han dengang var. Han bad mig inn i lugaren. Så begynte han å tegne og forklare, og viste mig hvorledes det var med synden og med å avlegge den. Jeg lærte mere de minuttene i br. Smith’s lugar, enn jeg forut hadde lært hele mitt liv. — Han elsket liv, og han skapte liv og rørelse om sig hvor han kom. Ikke én gang, i alle disse år, virket hans vidnesbyrd og taler langtekkelige eller tørre. Han var alltid overgydt med frisk olje.

Hvis det ikke var som det skulde være på møtene, og br. Smith kom tilstede, da blev luften renset, og det onde måtte fly. Det blev som om maskineriet blev smurt, og alt gikk så meget lettere. — Åndens sans hadde han i utpreget grad. Alt skulde være rent i menigheten, gullende rent. Ungdom, gå inn for denne åndelige sans! Gi dig som et helt offer for Gud! Så skal vi møte br. Smith igjen med fryd i øiet. —

E. Øvrum, Skien: Takker for br. Smith. Han hadde Kristus-livet inne i sig. Han møtte de elendige på trappene. Han så mine tanker. Det var en person som følte med andre, han lå så å si på lur for å finne ut hvorledes en menneskesjel burde hjelpes. Han søkte ikke sitt eget, men andres gagn. —

Aksel J. Smith (hans nesteldste sønn): Far talte meget om visdom de siste dager han levde. Han elsket visdommen, og ønsket også at alle brødrene enn mere måtte be om visdom. Med noen få visdomsord kunde far løse vanskelige floker. Under alle sine oplevelser samlet han sig livsvisdom, som han brukte på alle sine veier.

Helt til den siste kveld uttalte han sin store glede over ungdommen i menigheten. «De går jo på som løver», sa han. Han sa videre: «Det blir meget åndelig arbeide fremover nu, men det er ingen sak når vi har slike unge brødre til å bære det videre frem.»

Han var en Herrens høvding, en Herrens tjener. Hans kropp blev slitt ut i Herrens tjeneste fra ungdommen av. Han sådde, og det bærer frukt. — Han var tro til det siste. —

Nils Kjærnet, Oslo: Matt. 20, 20—25. Den første iblandt eder skal være alles trell. Slik var det med br. Smith, just som det står skrevet: «Gud er stor, men han akter ingen ringe». Han aktet veldig på hver enkelt. Det er ganske ufattelig hvorledes han kunde ta sig av enhver. Han hvilte i Gud — det var en dragelse ved hans person. Han sa bare noen ganske få ord, og jeg omvendte mig. Hans ord virket så avgjørende.

«Den Guds mann», er et uttrykk som bare brukes om noen få menn i Skriften. Om br. Smith er dette uttrykk på sin plass. Han var alltid rede til å tjene. Visdommen tilser alt. Det som vi ikke engang ofret en tanke, hadde Smith greie på. La oss efterfølge ham! —

T. Sandvik, Horten (hans svigersønn): Han svang sverdet over alt kjød; men hans hvile i Gud var som havblikk, natt og dag, f. eks. under evakueringen. «Det vi trenger er visdom», sa han. Ja, de vises ord sitter fast i hjertet som brodder.

M. Kronstad, Gulskogen: Efter siste stevne i Hokksund var det noe br. Smith vilde tale med mig om. Alt måtte gå knirkefritt. 1. mai, den dag br. Smith døde, var de unge i Drammensdistriktet samlet til bønn, og det blev et kraftig gjennembruddsmøte. Tilslutt sang de: «Vi vil gå i fedres spor».

Ole Skotland, Hønefoss: 1. Mos. 50, 23. Josef slet for å få Israel inn i Kanaan. Derfor tok han det løfte av dem at de skulde føre hans ben inn i landet. Br. Smith gjorde sig megen møie for å få oss inn i Guds rike, for å få oss opreist med Kristus og satt i himmelen, som skrevet står. Br. Smith har gravd frem evangeliets klare lys, og så å si gitt oss det i fanget. Han har efterlatt oss en herlig arv.

Vi må ta vare på Ordet som br. Smith gav sitt liv for. Motganger vil komme, men Ordet skal da bevare oss. Må menigheten bli bevart i renhet. Veien er klart fremlagt, og det vil lykkes for oss å gå den, når vi er ydmyke. La oss gå frem alle sammen! Br. Smith’s arbeide er allerede velsignet i 3. ledd! Jeg har reist med ham på kryss og tvers her i landet, og har hatt god anledning til å suge i mig lærdom. Ennu forstår vi ikke fullt ut den veldige arv han har efterlatt oss; men la oss ta vare på den, og bære den videre.

Ole Løken, Hemsedal: En strid, et løp, en rik og mangfoldig tjeneste er avsluttet, et liv til rik velsignelse for menigheten og en pryd for Kristi lære. Et rikt liv er avsluttet, som har gjort mange rike på Kristi dyder. Br. Smith’s siste besøk i Hemsedal var til usigelig stor velsignelse. Han var oss i sannhet en omsorgsfull far. Hans minne skal ikke utslettes, men leve rikt og velsignet iblandt oss.

Arne Riise, Stavanger: Også i Stavanger blev det oss forundt å høre og motta evangeliet om frelse og seier. Fruktene av br. Smith’s liv nådde vår by, og en stadig voksende flokk er i ferd med hver dag å ta sitt kors op og fornekte sig selv. — Vi minnes br. Smith som den djerve, uredde kjempe, som uten medlidenhet slo ned på synden i kjødet og alt menneskeverk. Og vi minnes ham som den ydmyke, saktmodige og omsorgsfulle bror som gav trøst og formaning til sjelens opbyggelse og fred.

Da jeg skrev til br. Smith at vi begynte å få motstand i Stavanger, svarte han: «Halleluja! krigen tar til uti massenes leir . . .»

Vi vil alltid minnes ham i takknemlighet og ærefrykt. — I Åndens kraft vil vi fortsette å efterfølge hans tro som han efterfulgte Kristus.

T. Eriksen, Drøbak: Br. Smith’s ord blev til liv for alle dem som tok imot. Han talte drevet av den Hellig-Ånd; derfor blev ordene sittende fast i hver eneste en av oss. Det gjelder at vi fortsettende går inn i landet, som er fullt av fiender. Guds røst må være den ene rådende. —

Erik Thorsrud, Bergen: Jeg minnes første gang br. Smith kom til Koppang, og jeg møtte op for å ta imot ham. Jeg var vant til at predikantene hadde noen store kufferter; derfor var det betegnende når jeg så han bare hadde en liten håndkuffert. Jeg fikk heller ikke bære den, det gjorde han selv. Han satte med en gang foten på kjødet, men når man var kommet forbi denne avskjæringen, var han utrolig mild. Alle hans brever innebærer kraft og omsorg.

W. Gilbu, Sandefjord: De største høitidsstunder i vårt hjem var når Johan O. Smith kom for å bo hos oss mens han betjente menigheten i Sandefjord. Det var som om himmelen kom nærmere når han kom. Hans vesen og liv virket som et eneste kom til Kristus. Vi elsket ham og gledet oss mere enn ord kan si når han var hos oss. Hans iver og glød i Ånden, hans rammende skarphet og sannhetskjærlighet virket alltid iver og ransaking i våre liv. Hos ham så og kjente vi Kristi dyder og kjærlighet.

Hans tro til Gud var stor på alle måter, også til helbredelse. En gang han var hos oss, og vår lille datter var alvorlig syk av nyreblødning og smertefull ørebetendelse, bad han for henne, og sykdommen og smertene vek momentant. Hun var helbredet fra samme stund.

Nu er han borte fra vår midte. Savnet er stort, ja mere enn vi nu forstår. De sannheter og den vei han har vist oss efter Guds sanne evangelium, skal alltid stå for oss som en rettesnor og veiledning i våre liv.

Rakel Smith (hans datter): Jeg må takke Gud for vår kjære fars liv — for hans velsignede liv i hjemmet — for den gode far han var. I fars liv kom alltid Åndens frukt, kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, o. s. v. klart tilsyne, og slik var hans liv til siste slutt. Han var takknemlig for det minste. Han bar fullmoden frukt, og gikk seirende hjem.

Far har nu fullendt sitt løp i helliggjørelse og Guds frykt. Han har stridt den gode strid og bevart troen, og rettferdighetens krans er rede for ham. Noe av det siste han sa til mor, var: «Den rettferdige, ved tro skal han leve, og det gjør jeg til det siste».

Han sa så ofte at det er om å gjøre å søke Guds ære i alt det vi gjør og sier, og slik levde han. — Det er min bønn til Gud at han må hjelpe mig til å efterfølge fars tro, slik at også jeg må bli en stjerne i hans krone.

Johanne Sandvik (hans datter): Den dagen da vår elskede far døde, følte jeg at vi blev fattige — usigelig fattige. Far fylte sin plass i vårt hjem til fullkommenhet. Han var god og kjærlig mot oss alle. Det var så trygt og godt med far. Når vi var syke, la han sine velsignende hender på oss og bad for oss, og vi lærte å sette vår lit til Gud. Da min datter Liv var syk inntil døden for 2 år siden, kom han og salvet og bad for henne, og vi la henne i Guds hender, og hun blev frisk. Han lærte oss å tro på Gud fra vår barndom av og å sky all verdslighet og storhet. Og dette er min trang at jeg må vandre i fedres spor, og innta den arv som jeg har fått. Vi har allerede fått kjenne at fars velsignelse følger oss, og den vil fortsette inntil vårt løp er fullendt, og vi alle er samlet hjemme hos Gud.