Syndenes forlatelse

Syndenes forlatelse.

Det er kun en av to makter som hersker over et menneske: Gud eller Satan — lys eller mørke — liv eller død — synde eller å seire. Ingen kan tjene to herrer. Syndens makt tilranet sig makten over mennesket. Senere var det umulig for menneskene å løsgjøre sig fra den hersker. Men det som var umulig for mennesker, det gjorde Gud.

Menneskets synder skilte det og holdt det skilt fra Gud. Esaias 59, 2. Alle mennesker har syndet. Rom. 3, 23. Mennesket er født med syndens lov i sig. Det er en gren på syndetreet. En ting som er gjort, kan ikke gjøres ugjort. Når derfor en syndig gjerning skiller mennesket fra Gud, så kan ikke en god gjerning gjøre den onde gjerning ugjort. En god gjerning kan således ikke forene mig med Gud igjen. Den eneste måte jeg kan forenes med Gud på, er å gå med på hans tilbud — hans forslag. Dette forslag er: Syndenes forlatelse efter hans nådes rikdom. Efes. 1, 7. Det er ingen forskjell. Alle er overgitt til ulydighet forat han kan miskunne sig over alle.

Dette gjør nu Gud ene og alene for Jesu skyld. Han er mellemmannen. Ved hans navn forkynnes syndenes forlatelse, Ap. gj. 13, 38, og hvor det er forlatelse, trenges ikke mere noget offer. Hebr. 10, 18. En grenseløs tro og tillit til Gud for Jesu skyld møter en grenseløs tilgivelse fra Gud for Jesu skyld. Her er ikke spørsmål om følelse, men om tro på ham som taler dette glade budskap. Hvor den grenseløse tro og den grenseløse tilgivelse møtes, der forløses mennesket fra den onde herskers rettighet og makt. Kol. 1, 13—14. Dette er den eneste begynnelse til livet i Gud. 1. Kor. 15, 3. Det er grunnvollen. 1. Kor. 3, 10. Den innebærer alle betingelser for bygningen, som kjernen — frøet — for treet, blader, blomst og frukt. Er ikke grunnvollen i orden, er alt annet forgjeves. — Den som vil leve som kristen uten at grunnvollen er i orden, er lik en fisk som vil leve på land, eller en mann som vil bygge et hus og begynner med de utvendige vegger i annen etasje. — Det er rett og slett umulig, likeså umulig som det er for en død å ville leve. — Men forlatelsen er første kjennskapet til frelsen, og den er oss gitt efter hans nådes rikdom. Luk. 1, 77 og Efes. 1, 7.