Din tilmålte del.

Vårt jordiske legeme er et fullkomment billede på Jesu Kristi legeme, som er menigheten. Derfor har han også satt oss sammen som lemmer på ett legeme. Øiet er ikke i veien for øret, og nesen er ikke i veien for munnen. Armer og ben er satt slik på legemet at de ikke er iveien for hverandre. De indre deler og organer er også plasert på den mest vidunderlige måte. Alt virker og fungerer langt mere fullkomment enn det mest innviklede urverk.

Ja, slik er Kristi legeme, som er menigheten. Lovet være Herren for hans herlige verk. Er vi gudfryktige, finner vi snart vår plass og synes vår lodd og del er herlig. Men er vi ugudelige, finner vi oss aldri tilrette. Er vi fylt med tjenersinn, ligger hele landet åpent for oss. Gå rett frem der du står. Gjør som det står i Pred. 9, 10: Alt det din hånd er i stand til å gjøre med din kraft, det skal du gjøre! For det finnes hverken gjerning eller klokskap eller kunnskap eller visdom i dødsriket, dit du går. — Derfor gjør det som ligger dig forhånden. Paulus sier i Rom. 12, 3: For ved den nåde som er mig gitt, sier jeg til enhver iblandt eder at han ikke skal tenke høiere enn han bør tenke, men tenke så at han tenker sindig, alt efter som Gud har tilmålt enhver hans mål av tro. — Men hver og en av oss er nåden gitt efter det mål som Kristi gave tilmåles med. Efes. 4, 7. — Av hvem hele legemet sammenføies og sammenknyttes ved hvert bånd som han gir, og vokser sin vekst som legeme til sin opbyggelse i kjærlighet, alt efter den virksomhet som er tilmålt hver del især. V. 16.

Her ser vi med hvilken nøiaktighet Gud har ordnet alt i menigheten. Han har tilmålt hver av oss vår del. Men vi må få Åndens sans, som er liv og fred, så vi ikke blir optatt med vår egen gave, den som Gud har tilmålt oss. Her må vi ikke skikke oss like med denne verden, men bli forvandlet ved fornyelsen av vårt sinn, så vi kan prøve hvad som er Guds vilje: det gode og velbehagelige og fullkomne. Rom. 12, 2. Vi skulde ikke skikke oss like med denne verden. Denne verden søker sitt eget, ophøielse, ære og glans. Men vi skal prøve å finne ut Guds gode og velbehagelige og fullkomne vilje i vår tjeneste i menigheten. Vi må altså være ytterst våkne på møtene, så vi kan falle inn med vår tjeneste i rette øieblikk og med de rette ting. Guds Ånd er var. Den blir fort utslukket. Men sitter vi der spent i ånden og med tjeneste for øie, vil Guds Ånd komme oss rikelig til hjelp. Er Guds ord blitt talt med ånd og kraft, er det lett å fortsette.

Den som er forstander, være det med iver, Rom. 12, 8, iver efter at alle får være med. Ikke så ivrig optatt med sig selv at alle de andre blir sittende der. Hver for oss er vi kun en del, et lem eller et bånd. Vi er ikke både først og sist og alt. Efter Guds vilje er vi alle bestemt til å vokse op til ham som er hoved i alle ting, og bli fullkommengjort til tjenestegjerningen. V. 12. — Men de sterke har lett for å trykke de svake, og da blir virksomheten stor for de sterke og liten for de svake. Slik var det også hin gang med den fattige mann som ikke hadde mer enn et lite lam han hadde kjøpt og fødd op. Det vokste op hos ham sammen med hans barn. Det åt av hans brød og drakk av hans beger og lå i hans fang og var som en datter for ham. 2. Sam. 12, 3—4. Men på festdagen gjorde den rike sig tilgode med den fattiges lille del.

Vi som er sterke, er skyldige til å bære de svakes skrøpeligheter og ikke være oss selv til behag. Enhver av oss være sin neste til behag, til hans gagn, til opbyggelse; for Kristus levde heller ikke sig selv til behag, men, som skrevet er: Deres hån som hånte dig, falt på mig. Rom. 15, 1—3. De sterke lemmer på Kristi legeme må sørge for at de svake får sin tilmålte del; for det gjorde Jesus. Vi kan ikke med all vår gjøren og laden, i beste fall, bli annet enn det lem Gud har bestemt oss til. Derfor la oss være våkne, så vi ikke forlorer vårt kall og blir et vanærens kar, eller brister og blir et ringere kar enn vi oprinnelig var bestemt til, eller et forvokset lem, som blir i veien for de andre.