Framfor alle ting

Fremfor alle ting:

1. Forbønner for alle mennesker. 1. Tim. 2, 1.

2. Takksigelser for alle mennesker. 1. Tim. 2, 1.

Hvem holder vel mål efter dette ord? For et arbeide! Hvem har vel tid til dette? Hvem tar vel tid til dette? Og hvem har slik en fylde av Kristi kjærlighet at hans hjerte rummer en slik usigelig stor interesse og omsorg for alle mennesker?

Her er det noe å strekke sig ut efter. Be jevnlig om alt som mangler, om alt som ennu ikke er i rett skikk, be for den enkelte som man kjenner av alle de hellige, av alle omvendte, og dernest for alle de uomvendte man kjenner. Derefter for alle man ikke kjenner, men dog vet om, og endelig for alle dem som man hverken kjenner eller vet om, hver i den situasjon som de måtte være i, høi og lav, fattig og rik, frisk og syk, tungsindig og lettsindig, snakkesalig og fåmælt, svak og sterk, noen som plages av det ene og noen som plages av noe annet o.s.v. o.s.v.

Og så: takksigelser for alle mennesker! Overensstemmende med ordene: «Takk for alt, for dette er Guds vilje.» 1. Tess. 5, 18 og: «Ær alle!» 1. Pet. 2, 17. Dette formanes vi til å gjøre, så det må altså være god og rimelig grunn til dette i alle tilfeller. Det er altså i alle fall noe i hvert eneste menneskes liv å takke for.

Først og mest hos dem som er virkelig hellige og opofrende, hos trofaste Guds medarbeidere som er blitt en selv og mange andre til frelse og opbyggelse, hos et hvert lem på Kristi legeme. Dernest alle omvendte mennesker som i mere eller mindre grad har lagt vinn på å gjøre noe godt. Derefter de uomvendte som har utrettet mere eller mindre nyttig arbeide som er blitt en til gode og som er blitt andre til gode, da især foreldre og andre foresatte, og eldre søsken f. eks., og øvrighetens personer, og så alle som strever hver i sitt yrke til felles nytte og gagn og interesse, håndverkere, fiskere, sjøfolk, bønder, kjøpmenn, tjenestepiker, læger, jordmødre, jernbanefolk, sjåfører, sykepleiersker, vaskekoner, renovasjonsfolk o.s.v. o.s.v.

Først de vi kjenner og dernest alle dem som vi ikke kjenner. Først venner, men også fiender. Først velmente, men også onde og vrange folk. Først de mest nyttige, så de mindre nyttige, men også de som efter almindelig sprogbruk kalles unyttige. For selv disse siste blir ved Guds vise og nådige styrelse dog allikevel på sett og vis til nytte.

Ellers blev det jo meningsløst å takke for noe i deres liv. Men vi formanes jo til å gjøre takksigelser for alle mennesker. —

Efter hvert som vi får avlagt synden, og i samme grad som dette er skjedd, blir det muligheter for å kunne efterleve 1. Tim. 2, 1. For det er klart at det ikke er pro forma, men av hjertet man skal be og takke. Vi formanes ikke til å komme med tomme ord og hykleri, men til å be og takke i ånd og sannhet.

Dette ord blir m.a.o. en målestokk for vårt livs innhold. De aller fleste blir nok da veiet og funnet, om ikke for lette, så dog såre lette. —

Må Gud kraftig hjelpe oss alle sammen. Amen.