Bevart for Jesus Kristus

Bevart for Jesus Kristus.

«Judas, Jesu Kristi tjener og Jakobs bror — til de kalte, som er elsket i Gud Fader og bevart for Jesus Kristus.»

Vi er kjøpt fra jorden og fra menneskene til en førstegrøde for Gud og Lammet. «Og i deres munn er ikke funnet løgn; for de er uten lyte.» Åp. 14, 3—5. Vi er uttatt til å være Jesu brud. Når vi tenker på dette, forstår vi hvor meget det ligger i de ord av Judas: Bevart for Jesus Kristus.

Når vi leser Judas’ brev, ser vi hvor meget en kan gli ut i og besmitte sig med. Å bli bevart igjennem et årelangt liv i denne verden som en ren jomfru for Jesus Kristus, ubesmittet av tidsånden og de synder menneskene lever i, det forstår vi er stort.

Judas skriver om de som forvender Guds nåde til skamløshet. Nåden, som er åpenbaret til frelse, idet den optukter oss til å fornekte verdslige lyster, forvendte disse mennesker til å dekke over synd. Tit. 2, 11—12. Her er mange glidd ut. De stred troens strid og vilde for alvor ha seier over synd; men så kom det noen snikende og sa at det var trelldom å kjempe slik, en måtte forlate sig på nåden i Jesus, for vi klarer ikke å seire likevel. Dette hørtes fint ut, og så sank de fra å ta det nøie, ned i en likegyldighet hvor de regnet med at nåden dekker over alt. Slik nevner Judas om fedrene som blev frelst ut av Egypten, men siden blev ødelagt fordi de ikke trodde, og om englene som ikke tok vare på sin høie stand. Det er en høi stand vi er kalt til, at vi skal være Jesu brud. Det passer ikke for vår stand å ligge under for lyster og begjæringer, for verdens forfengelighet og menneskefrykt. Tar vi ikke vare på vår høie stand, så synker vi ned i syndens lenker til dommen på den store dag.

Vi er kalt til å leve i tro, og da blir vi til spott for det naturlige menneske. Ber vi om helbredelse for en sykdom, eller vi forlater oss på løftet at vi skal få det legemet trenger i tilgift, da spotter det naturlige menneske. De sa at apostlene var fulle av søt vin da de blev iklædd kraft fra det høie og talte i tunger, likeså når Paulus talte i Åndens kraft om rettferd, avhold og den kommende dom, om Messias’ lidelse og de dødes opstandelse. Mange har her glidd ut. De begynte i ånd, men fullender i kjød. De har ikke maktet å stå sig for spotten fra naturmenneskene. På grunn av denne menneskefrykt lever de et dobbeltliv; men det er et farlig liv. Får Satan det minste å holde i, så gir han ikke slipp. Det ser vi av eksemplet med Mose legeme. Djevelen mente han hadde rett til det. Moses hadde overtrådt Guds bud én gang, da han slo på klippen istedenfor å tale til den. Av den grunn kom han ikke inn i landet. Dette benyttet nok djevelen sig av da han trettet med Mikael om Mose legeme. Den samme trette kan vi opleve idag ved enkelte begravelser. Det er mennesker som har levd et slikt dobbeltliv at en vet ikke om de er frelst eller ikke. Verdslige og troende mennesker møter op i begravelsen, og en vet ikke riktig hvem som skal ha makten. Litt kristelig preg syns en begravelsen bør ha, men en er også redd for å støte de ufrelste. Slik deler også enkelte sig mellem menigheten og de religiøse partier. En vet ikke riktig hvor de hører til. Det er derfor ikke nok bare å tro med hjertet, en må også bekjenne med munnen. En må i gjerning og ord ta et avgjort standpunkt, da vil det ikke bli noen trette om ens legeme.

Judas skriver videre om de som har gått Kains vei, han som var jordisk. Han slo sine øine ned og bar avind mot Abel som Gud velsignet. Slik våkner Kain i disse religiøse mennesker når de hører en troens mann priser Gud. Når han opløfter sitt åsyn og takker Gud for seier og forløsning, kaller Kain det for hovmod og selvgodhet. Ydmykhet er for ham å slå sine øine ned og si: Gud vær mig arme synder nådig. Lengre må en ikke komme, for ellers begynner Kain å slå ihjel. Mange har fryktet, og de stopper derfor op på veien.

For vinnings skyld kaster de sig inn i Bileams forvillelse. Bileam gikk på Herrens ord, men Guds vrede optendtes. Gud ser til hjertet. Han så at Bileam elsket spåmannslønn, derfor sa Gud til ham: Gå! Bileam blev forvillet. Det er straffen for at en ikke er helhjertet. Gud sender dem kraftig villfarelse så de tror løgn. 2. Tess. 2, 11—12. Bileam hørtes opriktig ut. Han sa at han ikke vilde overtre Herrens bud om Balak gav ham sitt hus fullt av sølv og gull. Bileam var en svær profet. Han profeterte om Jesus, både om hans komme som lys til verden og som konge. 4. Mos. 23, 17—19. Slik er det også mange idag som er gått ut for å forkynne Guds ord. Deres opriktige mening er å si det Gud vil ha sagt, og de kan si mange svære sannheter, men de elsker spåmannslønn. Midt under all sin iver for Gud har de vinning for øie. Det kan da heller ikke skjules. Eftersom inntektene øker, øker også verdens forfengelighet både i deres hjem og ellers hvad de har med å gjøre. Bileam blev drept sammen med Balak og hans menn. Bileams forvillelse er besnærende; mange har glidd inn i den og fått en fryktelig ende.

De er gått under ved Korahs gjenstridighet. — Han tålte ikke at Gud utvalgte Moses og Aron fremfor sig. Det skulde ikke være noen forskjell. Hele menigheten er hellig, alle sammen, og Herren er midt iblandt dem. — Gud har satt i menigheten noen til det og noen til det. Utvelgelsen er forskjellig, men det er Gud som har gjort det. Tjenesten er forskjellig, men Herren er den samme. Mange er ikke opmerksomme på det; men i sin forfengelighet attrår de den ene tjeneste fremfor den andre. Korah og hans menn var utkåret til medlemmer av folkerådet, aktede menn. Likevel var de ikke fornøid med den tjeneste Gud hadde gitt dem. De vilde være likeså gode som Moses og Aron. 4. Mos. 16, 8—10. De gikk under ved sin gjenstridighet. Slik kan også noen idag ved sin gudsfrykt bli aktede menn i menigheten. De får tjenester av Gud, de blir tatt med på råd og blir vist tillit. Men med ett er det likesom det våkner noe hos dem. De tålte ikke denne tillit. De er ikke lenger fornøid med det de er, men vil være på like fot med hvem som helst. De har ikke respekt for Guds utvelgelse i menigheten. De sier: Er vi ikke alle lemmer på Kristi legeme? Gjør Gud forskjell på folk? Taler ikke Gud likesåvel igjennem den ene som den andre? — Så glir de ut av det ydmyke tjenersinn og begynner å herske, idet de forestiller sig som de som taler den ringes sak. Slike går under i sin gjenstridighet, og de knurrer og klager over sin skjebne. De mener sig urettferdig behandlet, misforstått og ringeaktet. Mange synes de høres så fromme ut og forventer velsignelse av dem. Men nei, en ser de driver omkring som vannløse skyer, nakne trær, uten frukt. De levet efter sine lyster. De talte nok skrytende ord og sa at de søkte ikke ære av mennesker, enda de smigret for vinnings skyld.

Når vi ser på alt dette og meget annet som menneskene glir ut i, da ser vi hvor stort det er som Judas skrev: Og bevart for Jesus Kristus. Han skriver da også til slutning: «Men I, elskede, opbygg eder på eders høihellige tro, bed i den Hellige Ånd, og hold eder således i Guds kjærlighet, mens I venter på vår Herre Jesu Kristi miskunn til evig liv!» Denne formaning er absolutt nødvendig å efterkomme om Jesus skal få bevart oss så vi ikke snubler, og kunne fremstille oss lyteløse for sin herlighet i fryd.