Fariseerne og tolleren

Fariseeren og tolderen.

Jesus sier: Tolderen gikk rettferdiggjort hjem fremfor den annen; Tolderens måte å ta det på var Gud velbehagelig, men fariseeren tekkedes ikke Gud.

Fariseeren var selvgod og rettferdig i sine egne øine. Han gjorde sig selv rettferdig. Han var ikke fattig i ånden, men, hadde store tanker om sig selv og sitt virke og vilde ved sin bønn påvirke Gud til å synes det samme.

Ingen av fariseerens tanker var i Guds ord. Han kjente ikke døren til fårestien. Han var ikke sønderknust så Gud kunde begynne sitt arbeide i ham. Han var utenfor, men visste det ikke. Han bad, men fant ikke veien til Gud, til ham som kunde frelse. Det Gud skulde gjøre, hadde han tatt i egne hender. Han kjente nok at Jesus stod utenfor og banket, men slapp ham ikke inn. Han var redd for å overlate sitt hjerteforhold til Gud. Det var uvisst hvordan det da vilde gå. Det var best å ha sitt på det tørre.

Hvad blev så frukten av alt dette? Jo, en Kristi korsets fiende! En ånd som for vill og førte vill!

Slik blev det i det skjulte, men i det åpenbare gjaldt det å bevare skinnet. — De har gudfryktighets skinn, men fornekter dens kraft. 2. Tim. 3, 5. Forbindelsen med Gud var bare tilsynelatende, og derfor blev det heller ingen velsignelse fra Gud. Av den grunn begynte hykleriet sin drepende gjerning. «Ta eder først og fremst ivare for fariseernes surdeig, som er hykleri.» Luk. 12, 1.

Med kunnskapen som drivende kraft fortsettes livet i selvlavet rettferdighet, selvlavet glede og fred. Man anspenner sig og tar sig sammen, finner på noe her og noe der, og mennesker som lever i kjødet, kan man narre; men når man møter åndelige mennesker, blir det kamp i ånden likesom mellem Jesus og fariseerne.

Hvad er å gjøre i sådanne tilfeller? Man må vekkes! For man må bli sig bevisst sin sanne stilling, nemlig at man er grepet av en fariseer-ånd som i livet virker fiendtlig mot Kristi kors, og i sin ånd vende sig mot det. Da først kan Kristus hjelpe, og hjelpen kommer idet han virker fattigdom i ånden, for deri ligger utfrielsen.

Tolderen derimot trodde Gud og gikk ham imøte som han var. «Mig arme synder», var det skussmål han gav sig selv, og han elsket det som var sant, fordi han var fattig i sig selv.

«Salig er de fattige i ånden; for himlenes rike er deres.» Matt. 5, 3. Det gjelder å forbli fattig i ånden, så døden kan fortsette å gjøre sin gode virkning inntil enden.

De som ikke tar imot kjærlighet til sannheten, kan ikke fatte denne vei, men tror at man blir stor i sig selv når man gjør Guds vilje. De kjenner ikke Kristi dyder, men bare det som er selvgjort. Til disse skal Kristus si på hin dag: «Jeg kjenner eder ikke! Gå bort, I som gjorde urett.» Men til de andre skal han si: «Kom hit til mig alle I velsignede og arv det rike som er beredt for eder.»