Skal aldri i evighet tørste

«Skal aldri i evighet tørste.»

Det er med dette ord som med de andre, at man i almindelighet tar det overfladisk. Dette ord anvender man gjerne til syndere, og lar det bare bety syndenes forlatelse. Man dveler nok ved at man da får slukke sin tørst, men ikke ved dette kraftige, sanne og herlige løfte, at man aldri i evighet skal tørste mere!!! Jesus har et levende vann å gi som virker så veldig! Det er jo ikke kroppens tørst det er tale om. Kvinnen misforstod dette. Men vi forstår jo at det er vårt hjertes tørst, åndens tørst, han talte om.

Å være tørst, blir i dette tilfelle det samme som å være utilfreds, misfornøid, savne noe, slik at jeg ikke er tilpass før jeg får dette som jeg har en slik skrikende lengsel efter i denne verden. Man tørster efter noe utenom Gud.

Hvad er det man tørster efter utenom Gud? Ære av mennesker, å få sin rett i denne verden, å bli godt behandlet, vel mottatt, å få sin egen vilje igjennem, å komme op, å ta sig godt ut, å få det fint og pent og stort, å få sig en kjæreste eller ektefelle, å slippe lidelser o. s. v.

All denne tørst som piner og plager menneskene, og som fører dem ut i all slags synd, går det altså an å få slukket én gang for alle! Det går an å drikke sig utørst for bestandig, for evig!!!

Således opstår dette alvorlige spørsmål: Når det levende vann har en slik kolossal virkning, hvem har da i sannhet drukket av dette vann?!

Det vil jo ens adferd vise! Den tørstendes uro ophører. Den tørste er nødt til å ha noe å drikke. Det er ingen ende på (stadig uro!) alt hvad man «er nødt til!» Den som har drukket sig utørst på det levende vann, tørster ikke mere efter noe som helst i denne verden. Han er alltid i hvile i sitt indre, alltid takknemlig, alltid tilfreds og savner aldri noe som helst! Alt mulig er godt nok, bra nok, pent nok, stort nok, fint nok, ja mere enn nok!!!

Om alt annet vann er det så treffende det som Jesus sa til kvinnen ved brønnen: «Enhver som drikker av dette vann, skal tørste igjen.» Ja, ikke sant? Man drikker og drikker, men blir aldri tilfreds! Det er alltid noe i veien!

Men tenk — at det virkelig går an å drikke sig utørst på alt i denne verden, én gang for alle! For et vann!!!

Og just her gjelder det å si som kvinnen sa: «Herre! gi mig dette vann, så jeg kan slippe å tørste.» For et herlig budskap, det glade budskap! Du kan slippe å tørste mere!!!

Ja, hvad mere er: Det blir en kilde av dette levende vann i ens indre, en kilde hvorfra levende vann veller frem! —

Det er det evige livs herlighet som har slukket ens tørst, i den grad at det ikke blir rum for noen annen tørst. All annen tørst utdør.

Når f. eks. unge søstre forlater både Gud og menigheten for å få sig en mann, da er dette kraftig bevis for at de ikke hadde slukket sin tørst med det levende vann. Når noen blir fornærmet, tar anstøt, er misunnelig, avindsyk, trettesyk, bekymret, knurrer eller klager o.s.v. da er det åpenbart for alle og enhver at man ikke for evig har drukket sig utørst!

Kjære sjel, drikk som aldri før! Drikk! og la andre få drikke!