Sannhet - løgn. Innenfor eller utenfor?

Sannhet — løgn.

«Men utenfor er ...... enhver som elsker og taler løgn.» «...... og alle løgnerne, deres del skal være i sjøen som brenner med ild og svovel; det er den annen død.» Åp. 22, 15 og 21, 8.

Den som seirer, derimot, han skal arve alle ting. Åp. 21, 7. Og disse er de som følger Lammet hvor det går. Om dem heter det i Åp. 14, 5: «Og i deres munn er ikke funnet løgn.» Man har altså søkt å finne løgn der, ja lett med lys og lykte og forstørrelsesglass tenker jeg, men uten å finne noe. Det minner sterkt om Davids ord: «Du ransaket mig, men — fant intet.»

Finnes det da noen bra mennesker som av naturen er sanndrue? Nei, langt derifra! La det stå fast at Gud er sanndru, men hvert menneske en løgner. Rom. 3, 4.

Just derfor formanes menigheten til å avlegge løgnen og tale sannhet hver med sin neste. Det er ikke bare så at uomvendte mennesker lyver, men også Guds folk. Men disse er kalt til å seire over synden, til å avlegge all løgn, slik at man kan gi nøie akt på dem uten å finne en eneste løgn, hverken i stort eller smått. En dypt fallen mann, som var blitt omvendt til Gud, sa om sig og sine likestillede at det siste de blev frelst fra, var løgn. Enkelte er så vant til å lyve at de merker det ikke selv.

Man tar det alt for lite alvorlig og nøie med å gi akt på sig selv så ikke et eneste usant ord går over ens leber, hverken når det gjelder det åndelige eller det timelige.

Men de som ved Guds nåde og kraft avlegger løgnen, de skal arve alle ting. Disse er i sannhet til pryd for den eneste sanne Gud og hans sanne evangelium! De har lært sannheten å kjenne ved å bli i hans sanne ord, og sannheten har frigjort dem — fra løgnen! Joh. 8.

Disse har, til personlig eie og drift, mottatt den Hellig Ånd, sannhetens ånd, den som verden hverken har eller kan få, så de ikke volder denne ånd sorg ved å lyve.

La oss sette vår ære i alltid å tale bare sannhet! Se: 2. Kor. 5, 9.

Det gjelder jo for enhver pris å undgå å havne utenfor. — — —