Herlighet som ikke svinner

Herlighet som ikke svinner.

Dersom da dødens tjeneste, som med bokstaver var innhugget i stener, fremtrådte i herlighet, så at Israels barn ikke tålte å se på Mose åsyn for hans åsyns herlighets skyld, som dog svant, hvor skal da ikke Åndens tjeneste enn mere være i herlighet! For dersom fordømmelsens tjeneste er herlighet, da er rettferdighetens tjeneste ennu langt mere rik på herlighet; for det herlige har i dette stykke ingen herlighet mot hin overvettes rike herlighet. For når det som svinner, var i herlighet, da skal meget mere det som blir, være i herlighet. Eftersom vi da har et sådant håp, går vi frem med stor frimodighet. 2. Kor. 3, 7—12.

All herlighet i den gamle pakt svant fordi det var en ytre og jordisk herlighet; men Kristus kom med et bedre håp til menneskeslekten, og det er en bedre pakt han er blitt borgsmann for. Han kom med et uforgjengelig prestedømme, og dets herlighet vil aldri svinne. «Herren svor, og han skal ikke angre det: Du er prest til evig tid efter Melkisedeks vis.» Hebr. 7, 21. Når Kristus er innsatt til evig tid, så er også de som er konger og prester sammen med ham innsatt til evig tid, og deres tjeneste fremvirker en evigvarende herlighet. — Derfor, da vi har denne tjeneste, eftersom vi har fått miskunn, så taper vi ikke motet, sier Paulus, men da vi har et sådant håp, går vi frem med stor frimodighet.

Men det er bare de få med hjertets oplyste øine som ser noen herlighet ved Åndens tjeneste, for alle andre virker den tåpelig og uutholdelig.

Hvem kunde øine noen herlighet ved tjenesten til Paulus? Den foregikk under forfølgelse, hudstrykning og slag, i fare blandt røvere, i fare fra hans folk, i farer fra hedninger, i farer i by, i farer i ørken, i farer på hav, i farer blandt falske brødre, i strev og møie, ofte i nattevåk, i hunger og tørst, ofte i faste, i kulde og nakenhet, og foruten alt annet hadde han det daglige overløp og omsorgen for alle menighetene. 2. Kor. 11, 23—28.

Paulus så inn i noe herlig som den store masse ikke skjønte sig på. Han visste at alle materielle goder vilde svinne, men at menneskesjelene var evighetsvesener og at disse ved hans tjeneste kunde føres fra mørke til lys, fra Satans makt og til Gud, og at de videre kunde forvandles efter Kristi billede fra herlighet og til herlighet. Mot en slik tjeneste regnet han med rette alt i denne verden for tap og skarn. —

Ved sin tjeneste forherliget han Kristus, og han samlet sig skatter i himmelen, slik at han hadde noe igjen i de evige boliger for sitt livs arbeide. Hvor tåpelig er det ikke å nedlegge hele sitt livs interesse og arbeide på det som skal svinne, når det går an å få del i det som ikke svinner!

Det var loven som frembragte herligheten i den gamle pakt. Når de fryktet Gud og holdt hans bud, så var det herlighet og glede i Israel. Da fløt landet over med korn og most, og de blev velsignet på alle sine veier. Derfor sang de gamle, hellige lovsanger om Herrens bud og forskrifter. David synger: Mine leber skal flyte over av lovsang; for du lærer mig dine forskrifter. Min tunge skal synge om ditt ord; for alle dine bud er rettferdighet. La din hånd være mig til hjelp! For jeg har utvalgt dine befalinger. Jeg lenges efter din frelse, Herre, og din lov er min lyst. Salm. 119, 171—174.

Når de hellige forut sang slik om Herrens lover og bud, hvor meget mer skulde ikke vi da synge lovsanger med hjertets fryd om livets Ånds lover, som frembringer en langt større, ja en overvettes rikdom av herlighet som ikke svinner.

De sanne hellige gjennem alle tider fra apostlenes dager har også i sitt hjerte sunget slik om Kristi lover og bud efter hvert som de er blitt skrevet inn ved den Hellig-Ånd på hjertets kjødtavler i livets mange prøver. Det er denne hellige lovsangerskare som skal stå på Sions berg sammen med Lammet og synge den nye sangen.

Det gamle menneske kan aldri lære noe annet enn den gamle vel kjente knurr og klagesangen. Likesom Gud tronte over Israels lovsanger, så troner selve Satan over slik uhyggelig sang. Den må forbannes bort fra vårt liv.

Det er fullkomment umulig å opnå ekte og varig herlighet uten ved troens lydighet mot Kristi bud. Men for skjøgen er disse bud en skrekk, en byrde og plage. Skjøgen søker å lage sig selv en herlighet utenfor Kristi bud ved ytre religiøs glimmer og glans, men alt dette vil falle sammen som et korthus og brenne op med ild.

Den nye pakts gudstjeneste har ingen ytre glans. Den foregår ikke i kostbare templer som stråler av gull og edle stener, og prestene er ikke utsmykket som i den gamle pakt; men den foregår i et skrøpelig lerkar og er skjult under vanærens dekke. Vårt legeme er et tempel for den Hellig-Ånd, og ved at vi daglig fremstiller dette vårt legeme som et levende, hellig, Gud velbehagelig offer — så er dette vår åndelige gudstjeneste. Rom. 12, 1.

I den gamle pakt tok de ofrene utenfor sig i form av dyr og fugler, men i den nye pakt blir ofrene uttatt innen i oss. Vi selv må på alteret. Men i dette er det få som ser noe stort, og derfor er det også få som finner frem til den overvettes rikdom av herlighet. Denne herlighet består i rettferdighet, fred og glede i den Hellig-Ånd, og vi blir velsignet med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus. Ef. 1, 3. Dette herlighetsliv med Kristus svinner ikke i vanskelige tider, under motganger og prøver, hvis vi er tro, men øker tvertimot i forhold til troens lydighet.

Troens lydighet mot livets Ånds lover frembringer også et velsignet og ubrytelig Åndens samfund. — Der hvor forsamlingen ikke er bundet sammen ved disse fine guddommelige lover som er kjærlighetens sambånd, der må en ha et forferdelig strev for å holde det sammen med religiøs underholdning. Men ved all slik underholdning blir det konkurranse om prestasjoner, og dermed blir det misunnelse, avindsyke og alle slags rivninger ved at djevelen får rum.

Den gamle pakt hadde sin herlighet i det skapte, mens den nye pakt har sin herlighet i det usynlige. Det synlige er timelig, men det usynlige er evig. 2. Kor. 4, 18. I det usynlige er selve livets ophav. Der er Faderen og Sønnen, der er englenes mange tusener og åndene av de fullendte rettferdige. De som lever et troens liv i det som er usynlig, kan gjennemskue og bedømme dem som har sitt liv i det synlige, mens det motsatte ikke er tilfelde. Derved vekkes hat, og de åndelige blir forfulgt likesom Jesus blev forfulgt av fariseerne og de skriftlærde.

Kristus overgår all erkjennelse, og hans herlighet er umåtelig og uutgrunnelig. Nu kan vi fylles med hans fylde i forhold til vår troeslydighet og vår erkjennelse av ham. Så la oss i tro slippe den herlighet som skal svinne, for å gripe den herlighet som ikke svinner.