Muren.

Menneskene har igjennem alle tider bygget murer til vern mot fiender. De er blitt bygget i vanskelige tider under trykk av fiendens hærer. Men i tro på at arbeidets frukt vil redde deres hjem, har de holdt ut i alle slags vanskeligheter, og til slutt har muren reist sig som et ugjennemtrengelig bolverk mot alle fiendens angrep.

Nehemias og hans menn fikk også høre fiendens spott under arbeidet på muren. Menneskene er sterke og sikre i sig selv og forakter alt arbeide i Guds rike. Denne verdens herrer sier spottende: Hvad er det disse visne jøder gjør? Skal de ha lov til slikt? Skal de få ofre? Skal tro de vil få fullført verket idag? Skal tro de vil blåse liv i stenene fra grushaugene enda de alt er forbrent? Og ammonitten Tobias, som stod ved siden av ham, sa: La dem bygge så meget de vil — bare en rev hopper op på deres stenmur, så river den den ned. v. 2, 3.

Det ligger nær til for en som vil være en murbygger, å gi op under slike forhold. Men når vår styrke er i Gud, kan intet angrep fra fienden rokke oss. Og når de ser at revnene tar til å fylles i livet mitt, stiger deres spott til vrede, og alle slags onde makter sammensverger sig for å stride mot Jerusalem. Men vi bad til vår Gud, og vi stilte ut vaktposter mot dem dag og natt av frykt for dem. v. 9.

Ennu er det mange fristelser og kamper. Motløshets ånd kommer snikende og sier: Vi makter ikke lenger å bygge på muren, og motstanderne samler sig til nye djevelske angrep, og slekt og venn efter kjødet lokker med denne verdens ting og sier vel ti ganger: I må vende tilbake til oss. v. 12. Men Gud har opreist menn som vet å samle folket der det mest kreves. De formaner til å tenke og tro på Herren, den store og forferdelige, og til å fortsette striden. Da blir det ny kraft, og Gud gjør fiendenes råd til intet, og arbeidet på muren fortsetter. De unges pryd er deres kraft. De har kraft både til å arbeide og stride. Under arbeid og kamp får man sine sanser opøvd til å skille mellem godt og ondt, og høvdingene står bak og har tilsyn med Juda folk.

Den gang var det heller ikke mange som var levende interessert i å bygge på muren. Arbeidet var stort og vidløftig, og de som var, var spredt på muren langt fra hverandre, v. 19. Slik er det også med menigheten idag. Det er en her og der som bygger en mur i sitt liv. Arbeidet er stort og vidløftig og foregår i stadig kamp. Men de lar sig ikke skremme av noen fiende. Gleden i Herren er vår styrke, og vi tror av hele vårt hjerte at Gud vil stride for oss. — Og hverken jeg eller mine brødre eller mine tjenere eller vaktmennene, som fulgte mig, kom av klærne; hver mann hadde sitt våben hos sig og vann. v. 23.